Nyheten om at Blur skulle komme med nytt album, skapte ikke den helt store begeistringen må jeg innrømme. Litt mer enn et skuldertrekk, men ingen sitrende spenning eller store forventninger. Etter å ha spilt gjennom The Magic Whip daglig i flere uker, gir jeg imidlertid stående applaus til Albarn, Coxon og de to andre.

Det er ingen enkel sak å rangere Blurs utgivelser siden debuten Leisure i 1991, og ikke er det noe vits heller, men dersom man må, kommer The Magic Whip høyt opp på den foreløpige lista. Nesten helt på høyde med Parklife fra 1994 og den selvtitulerende utgivelsen tre år senere som for alvor gjorde Blur til verdensstjerner.

The Magic Whip er Blurs åttende studioalbum og kommer 12 år etter forgjengeren, Think Tank (2003). For øvrig et album som ble gjort ferdig uten gitarist og låtskriver Graham Coxon. Han forlot bandet tidlig i innspillingsfasen, men vokalist Damon Albarn, bassist Alex James og trommeslager Dave Rowntree fullførte utgivelsen og en turné i etterkant. Albumet ble godt mottatt, men bærer helt klart preg av at Albarn har fått styre prosessen stort sett alene, med mindre gitarer og mer påvirket av elektronisk musikk. En retning Albarn var snar å bevege seg i etter at Blur tok et avbrekk.

Siden tidlig på 2000-tallet har medlemmene holdt det gående med ulike prosjekter på egenhånd eller i samarbeid med andre, i tillegg til å gjenforenes ved et par anledninger. Rykter om nytt album har versert, men lite konkret har kommet ut av dem. En avlyst konsert i mai i fjor, gjorde at bandet måtte tilbringe flere dager i Hong Kong. Oppholdet brukte de i studio for å jobbe med nytt materiale. Deretter tok Coxon initiativ til å jobbe videre med låtene i samarbeid med produsent Stephen Street, som bandet jobbet med på 1990-tallet. Tanken var å se nærmere på hva det var de hadde på tape, om her var noe å bruke. Det var det tydeligvis. Og takk og pris for det.

Det er ikke vanskelig å gjenkjenne kvaliteten Blur besitter når man lytter til The Magic Whip. Det geniale låtskriverblikket er fortsatt til stede hos Albarn og Coxon. Sammen med James og Rowntree forenes suksessfaktorene fra tidligere utgivelser med en ny vilje, en utvikling, en samtid. Den litt barnslige, men sjarmerende vokalen til Albarn herjer med strålende melodier, og Coxon leverer et variert og glitrende gitararbeid hele veien. Riff, soloer og detaljer, akustisk og elektrisk. Coxon er en storartet gitarist, men også låtskriver. Det kommer best til uttrykk i Blur, i samarbeid med Albarn. De har noe eget, de to, sammen. Legg til den litt innviklede blurske rytmen de har som varemerke, lekenheten og varianter av loops, lyder og støy, så har du en gjennomført solid og spennende utgivelse fra et av Englands største band.

Åpningen, Lonesome Street, er perfekt med et typisk Blur-riff og med Albarns evne til å skape delvis snakkende vers og melodiøse refreng. New World Towers åpner minimalistisk med Albarn og tangenter, før låta løfter seg gradvis og bassen holder dybden, mens Coxon serverer vakkert gitarspill. Go Out har et skranglete driv, innslag av støygitar og kunne lett passet inn på albumet Blur (1997).

Bandet hever kvaliteten enda et hakk på låter som Ice Cream Man, hvor Blur-popen regjerer, og i stemningsfulle Thought I Was A Spaceman. Den snerpete oppførselen bandet i stor grad utøvet i glansdagene, er tilbake i I Broadcast, med punka riff og Albarns småarrogante vokal, før Blur senker tempoet og intensiteten i My Terracotta Heart, hvor Coxon nok engang viser frem allsidig og fint gitarspill.

There Are Too Many Of Us åpner med en marsjerende takt før den flyter bedre, og refrenget delvis repeteres og utdypes:

There are too many of us
In tiny houses here and there
All looking through the windows
On everything we share

Bassen driver Ghost Ship av gårde og Albarn synger fengende, samtidig som Coxon ligger og leker i bakgrunnen. Pyongyang er kanskje albumets beste låt, i hvert fall den nydeligste, med et bra refreng, og Ong Ong er rett og slett en gladlåt, en sommerhit om du vil, med allsangpotensial hvis du tør.

Mirrorball avslutter The Magic Whip og er en verdig avslutning på et album som ikke bare befester Blurs posisjon i toppen av britisk musikk, men som også bekrefter at Blur fortsatt kan skape magi. Økt alder skaffer nyttig erfaring, den har tydeligvis Albarn, Coxon, James og Rowntree tenkt å bruke på en best mulig måte. Jeg blir imponert om de klarer å toppe denne utgivelsen ved neste korsvei.




Blurs hjemmeside her