Australske The Black Sorrows hadde to storselgende album i Norge i 1988-90: Hold On To Me og Harley And Rose. Deres Van Morrison-inspirerte soul- og rootsrock slo virkelig an her. Så ble det stille fra dem lenge, mens lederen Joe Camilleri (vokal, gitar, munnspill, sax) holdt seg mest i hjemlandet og satset en del solo. Men i fjor kom de tilbake med et bluesinspirert album og konserter i Norge.

Dette er en utvidet versjon av bandets coverplate Endless Sleep, ettersom vi i Skandinavia har fått et 2004-album med nyinnspillinger som bonus. Førstnevnte har 14 låter som er innom både rock, pop, jazz, blues, gospel, soul og funk. På coveret kommenterer Camilleri dem og nevner originalartistene. Tre tidligere Black Sorrows-medlemmer fra gruppas gullalder gjester: Vika Bull (vokal), Jeff Burstin (gitar) og Paul Williamson (sax).

De to første sangene på Endless Sleep er streit og helt grei rock, hentet fra katalogene til JJ Cale og Lou Reed. Albumet begynner virkelig å bli bra på Blind Willie McTells God Don't Like It, som har mandolin og gospelkoring. Også den neste er hentet fra bluesen: Big Maybelles That's A Pretty Good Love, med blåsere, bluesgitar og soulkoring der Vika Bull synger i stil med kvinnestemmen på Ray Charles' Hit The Road, Jack.

Warren Zevons Excitable Boy byr på en herlig saxsolo, mens Jody Reynolds' 1958-klassiker Endless Sleep har fått et dystert, "gothic" sound med lydeffekter og hulkende vokal. Lonnie's Lament skiller seg kraftig ut ved å være en instrumental jazzballade, skrevet av John Coltrane. På Gil Scott-Herons Better Days Ahead synger Camilleri like følsomt som Elvis Costello gjør på Shipbuilding.

Baby Let Me Kiss You er funky soul à la James Brown og Lenny Kravitz. Et stort høydepunkt er Willy DeVilles ballade Storybook Love, med sterk vokal i stil med Otis Redding og Joe Tex. Alt i alt er Endless Sleep ei glimrende coverplate der Black Sorrows evner å sette sitt særpreg på enkelte sanger.

Bonusdisken One More Time ble utgitt i Australia i 2004, og består av 6 nyinnspillinger av låter fra 1985-90 og 7 høydepunkter fra seinere plater. Det står dessverre ikke noe om musikere og utgivelsesår for de sistnevnte.

Black Sorrows gjør slett ikke skam på "hiten" Hold On To Me, som vi får i en akustisk versjon med mandolin, sopransaxsolo og kontrabass. Country Girls er også glimrende, med lapsteelgitar og soulkoring. Jeg digger dessuten rootsrockeren Daughters of Glory, som har munnspillsolo og inviterer til allsang. Til slutt kommer valsen A Fool and the Moon, med fele, steelgitar, trekkspill og mandolin.

Eneste minus på One More Time er etter min mening den akustiske versjonen av den meget Van Morrison-inspirerte 1988-klassikeren Chosen Ones, som går i et rolig tempo og er arrangert helt annerledes. Den fungerer bare ikke.

Dobbeltalbumet Endless XL er et glimrende kjøp, med hele 27 låter av høy kvalitet. The Black Sorrows skal forresten spille i Oslo og Bergen i august.