Leon Bridges (25) fra Fort Worth, Texas, har et soul-sound som er inspirert av det Sam Cooke hadde tidlig på 60-tallet. Fraseringen er nemlig den samme på debutalbumet Coming Home, og vi hører mye sax, piano, orgel og gospel-aktig koring. Problemet er at det kan virke som en slags stiløvelse og tidvis er småkjedelig. Det er produsert av to medlemmer av texasbandet White Denim. Coveret er skikkelig retro, med den gamle Columbia-labelen på en framtredende plass.

Åpningen på albumet er glimrende. Tittelsangen Coming Home er en lekker, smektende ballade med ei tekst som er full av lengsel. Her merker vi oss den gospel- og doowop-inspirerte koringen som preger alle de ti låtene. Nesten like bra er den fengende Better Man, som har mye orgel og ei tekst der Bridges tilbyr seg å svømme i Mississippi for å få jenta si tilbake.

De fire neste sangene er stillestående og småkjedelige. Jo da, det hele er flott spilt og strålende sunget, men disse melodiene griper ikke tak i lytteren, selv etter flere gjennomhøringer. Lisa Sawyer handler forresten om artistens mor.

Albumet tar seg opp igjen fra og med uptempolåta Flowers, som har rå saksofon. Pull Away er en varm ballade med nydelig, følsom koring. Twistin' & Groovin' har samme shufflebeat som Nick Lowe har brukt på flere av sine sanger de siste årene. Denne løsslupne, smektende poplåta byr også på en gitarsolo. Til slutt kommer den nedstrippa og stemningsfulle sangen River, der Bridges bare kompes av tamburin, kassegitar og 6 korister.

Coming Home inneholder forfriskende uskyldig, enkel og sofistikert soulmusikk som det er lett å like. Albumet er et deilig, gammeldags soundtrack til sommeren, men kunne godt hatt enda høyere kvalitet på låtene. Leon Bridges er imidlertid bare 25 år, så vi får håpe han har bedre sanger å by på de neste årene. Tekstene er forresten bra, og albumet har nådd Topp 10 i både UK og USA. Anbefales fans av Sam Cooke og soulveteraner som Sharon Jones og Charles Bradley.