Breaking Benjamin
Dark before Dawn
Ingenting er som før, det meste lyder som før
Breaking Benjamin er definitivt ikke hva det en gang var. Etter omfattende uenigheter med sjefen selv, måtte gitarist Aaron Fink og bassist Mark Klepaski ta sine respektive hatter og gå i 2011. De fire neste årene var preget av gjentatte krangler mellom Burnley og de tidligere medlemmene, noe som til slutt kulminerte i at trommis Chad Szeliga også fikk sparken da han tok parti med de to eksmedlemmene. Konflikten førte så til en rettssak som Burnley vant, og ble dernest eneeier av bandnavnet. Omsider kunne han igjen konsentrere seg om musikken. Totalt ribbet for sidemenn har naturlig nok Breaking Benjamin derfor fått et par nye medlemmer i form av gitaristene Keith Wallen og Jasen Rauch, bassist Aaron Bruch og trommis Shaun Foist, slik at 2015-utgaven av Breaking Benjalin har blitt en kvintett.
Til tross for besetningsendringene lyder det meste slik som det gamle Breaking Benjamin gjorde på Phobia og Dear Agony, det vil si bortsett fra at alt som heter hastighet og aggresjon tydeligvis har blitt et fremmedord for Benjamin Burnley med tiden. Tempoet har sakte, men sikkert, blitt roet ned mellom hver plate. De nye medlemmene har ikke nevneverdig nytt å tilføre bandets sound, og lyder til tider ganske så anonyme. Burnley har selv uttalt i forkant av albumslippet at han ikke har hatt til intensjon å finne opp hjulet på nytt; det gjør han heller ikke. Likevel, låter som Failure, Bury Me Alive og Ashes of Eden viser glimt av gammel storhet, og viser at han fremdeles kan når han vil. Men når de resterende ni sporene på Dark before Dawn er hvileskjær alle som en, kan man trygt si at Burnley & Co underpresterer.
Dark before Dawn viser at Breaking Benjamin har gått i den fellen som så altfor mange andre band har gått i før dem; femten år ut i karrieren har ikke Breaking Benjamin utviklet seg til noe annet enn et helt ordinært rockeband totalt ribbet for energi og spilleglede.
Til tross for besetningsendringene lyder det meste slik som det gamle Breaking Benjamin gjorde på Phobia og Dear Agony, det vil si bortsett fra at alt som heter hastighet og aggresjon tydeligvis har blitt et fremmedord for Benjamin Burnley med tiden. Tempoet har sakte, men sikkert, blitt roet ned mellom hver plate. De nye medlemmene har ikke nevneverdig nytt å tilføre bandets sound, og lyder til tider ganske så anonyme. Burnley har selv uttalt i forkant av albumslippet at han ikke har hatt til intensjon å finne opp hjulet på nytt; det gjør han heller ikke. Likevel, låter som Failure, Bury Me Alive og Ashes of Eden viser glimt av gammel storhet, og viser at han fremdeles kan når han vil. Men når de resterende ni sporene på Dark before Dawn er hvileskjær alle som en, kan man trygt si at Burnley & Co underpresterer.
Dark before Dawn viser at Breaking Benjamin har gått i den fellen som så altfor mange andre band har gått i før dem; femten år ut i karrieren har ikke Breaking Benjamin utviklet seg til noe annet enn et helt ordinært rockeband totalt ribbet for energi og spilleglede.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>