Sharon Van Etten
I Don't Want To Let You Down (EP)
Kun for komplettister.
Sharon Van Etten fra New Jersey har aldri helt slått igjennom, og har lenge vært et navn som man ser svømme helt i ytterkantene av indie-scenen. Selv etter fire fullengdere av gjennomgående høy kvalitet, er det få som virkelig har fått øynene opp for 34-åringen med den søvnige og forførende stemmen.
Sjangermessig havner hun på denne EP’en en plass på folk-spektret, i skjæringspunktet mellom The War On Drugs sine drivbaserte lydbilder og akustisk singer/songwriter-materiale. EP’en er satt sammen av låter som ikke kom med på hennes forrige langspiller, vakre Are We There, og det blir fort tydelig at det ikke er førstesortering på utvalget her. Det føles ganske platt sammenlignet med albumet, og er forsåvidt en ganske unødvendig utgivelse.
Litt slapt materiale betyr dóg ikke at det er en total mangel på kvalitet over dette. Tittelsporet sparker i gang EP’en med en vandrende basslinje som gjør utgangspunktet veldig lovende, og er en finfin låt. Dette gjelder også låt nummer to, Just like blood, en mer stillferdig, pianobasert sak, og inneholder vokalprestasjoner i toppklassen. Etter dette faller det litt i staver, og de tre neste låtene er henholdsvis to bleike kopier av tidligere materiale, og en live-versjon av en flott låt som ikke er å finne på noen andre album (Tell me).
Dette er slett ikke ubehagelig lytting, men det er nok kun for komplettister. Jeg vil heller anbefale å sette på fjorårets album, og ha en herlig sommerkveld med hjertesukk.
Sjangermessig havner hun på denne EP’en en plass på folk-spektret, i skjæringspunktet mellom The War On Drugs sine drivbaserte lydbilder og akustisk singer/songwriter-materiale. EP’en er satt sammen av låter som ikke kom med på hennes forrige langspiller, vakre Are We There, og det blir fort tydelig at det ikke er førstesortering på utvalget her. Det føles ganske platt sammenlignet med albumet, og er forsåvidt en ganske unødvendig utgivelse.
Litt slapt materiale betyr dóg ikke at det er en total mangel på kvalitet over dette. Tittelsporet sparker i gang EP’en med en vandrende basslinje som gjør utgangspunktet veldig lovende, og er en finfin låt. Dette gjelder også låt nummer to, Just like blood, en mer stillferdig, pianobasert sak, og inneholder vokalprestasjoner i toppklassen. Etter dette faller det litt i staver, og de tre neste låtene er henholdsvis to bleike kopier av tidligere materiale, og en live-versjon av en flott låt som ikke er å finne på noen andre album (Tell me).
Dette er slett ikke ubehagelig lytting, men det er nok kun for komplettister. Jeg vil heller anbefale å sette på fjorårets album, og ha en herlig sommerkveld med hjertesukk.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>