Jeg har i flere dager denne uken forsøkt å skrive denne anmeldelsen. Men jeg har blitt så oppslukt av musikken at jeg har rett og slett ikke klart det!

Ane Brun er som en god flaske vin, som hun jo sang så mye om på My Lover Will Go på gjennombruddsplaten A Temporary Dive. Hun blir bare bedre og bedre med årene.

Jeg skal innrømme det: Jeg var ikke med på notene hun framførte på debuten Spending Time With Morgan og de påfølgende tre platene. Dette til tross for at hun selvsagt fikk stor oppmerksomhet her i hjembyen Molde, og jeg dermed fikk hørt mye på musikken.

Duets hadde sine øyeblikk, men stort sett syntes jeg det ble vel monotont og litt for mye akustisk gitar.

Så kom 2011 og It All Starts With One. Fra første tone i den sykt vakre These Days til den orgasmiske avslutningen av Undertow var jeg solgt, og LP-en har vært en fast gjest på spilleren min i årene etter.

Og nå er altså den nye platen When I’m Free her. Lydbildet hun introduserte på den forrige platen har blitt utviklet enda mer. Stemmen hennes brukes like mye som instrument som for å framføre tekstene, og registeret hennes er så variert at det blir ikke et kjedelig øyeblikk.

Da jeg ble utfordret til å nevne noen favorittlåter fra platen ble jeg svar skyldig. Men om du truer meg med prikkedøden må åpningslåten Hanging nevnes. Dersom du ikke får frysninger på ryggen av refrenget er du død i sjelen din!

You Lit My Fire med sin småcoole jazzete framtoning, med nesten lett henslengt synging, og soulfylte bakgrunnskorister på refrenget er en Ane Brun jeg gjerne vil høre enda mer til.

På Directions er vi nesten over i 90-talls trip hop, på tross av at det ikke er en trommemaskin i sikte på låten. Det får vi derimot på Shape of Heart, hvor vi er i et landskap som er en slags blanding av Kate Bush, Bel Canto og 80-tallspop. Denne låten MÅ ut på single!

Miss You More gir oss en utrolig nydelig ballade, med en beat som er like beroligende som den er fengende. For deg som på dette tidspunktet på platen savner den mer neddempete Ane, med kun gitar, strykere og stemmen (å, den stemmen!) så får du det i All We Want is Love.

På Still Waters er vi nesten over i en gospelhymne og Signing Off avslutter platen med strykere og gitar, men løftes opp med et herlig lydteppe av synth og klang.

(Om du har bonusutgaven får du to låter til, blant annet en fin cover av A-has Hunting High and Low)

Som på forrige plate er dette en samproduksjon med Tobias Fröberg, og det er en kombinasjon som ikke bare gjør dette til nok en fantastisk plate. Vi snakker her om Ane Bruns (foreløpige) mesterverk!

Nå får du ha meg unnskyldt, for jeg skal gå og sette på LP-en igjen.