Bring me The Horizon er blandt dagens metallband med størst kommersiell suksess. Det er oppnådd gjennom sterke personlige fortellinger, tunge riff og finurlige ordspill som tre viktige suksessfaktorer.

That’s The Spirit inneholder samtlige kjennetegn men i en hakket med bleik utgave enn tidligere. Tekstene er mindre destruktive, stilen er blitt mykere og låtene mer poppet.

Forgjengeren Sempiternal var i stor grad basert på vokalist Oliver Sykes’ tidligere rusmisbruk og var ladet med mye følelser, aggressivitet og brillianse. Der sempiternal handlet om livets store nedtur, tar That’s the spirit for seg de små.

På tross av at bandet har produsert plata selv og sier det er deres beste så langt, har det aldri vært mindre følelser og nerve i materialet. De små nedturene og håndteringen av disse blir puslete i forhold til den store. Kanskje trenger BMTH flere drastiske historier å basere sin musikk på.

Det skal tas med at plata åpner akseptabelt. Både Throne, True Friends og Happy Song har allerede vist seg å fungere godt live, og spesielt først- og sistnevnte er BMTH slik vi kjenner de på sitt opp i mot beste. Happy Song er en tekstmessig ødeleggelse av et av platas beste riff. “Follow you” er et annet eksempel på at BMTH begynner å slite med kreativiteten. Her blir det for mange enkle og lite slående klisjeer i et ynkelig forsøk på en rockeballade.



Da låta «Drown» ble sluppet overraskende tidlig, la forventningene seg for et nytt storslått album. Sounden på låta er ikke ulik det som var på Sempiternal og det gjelder også for noen få andre låter på albumet. I musikkvideoen til Drown har bandet fått på seg finstasen, hvilket virker passende til retningen de er på vei. Oliver Sykes virker å ha blitt en noe roligere sjel og bandet har blitt mer voksent. Med det samme tas noe av rebelskheten vekk, hvilket har vært en stor faktor for at bandet er der de er i dag.

Foruten noen få nevnte unntak håper jeg bandet unnlater flere låter fra That’s The Spirit på kommende liveset. Spesielt slutten på plata etter Drown er en ytterst kjedelig seanse. Igjen er det tannløse tekster og kjedelige refrenger som går igjen.

Om man tar en titt på bandets tidligere utgivelser frem til i dag, ser man at de sakte men sikkert har beveget seg fra intensiv deathmetal mot rock. Det har selvsagt splittet både fans og kritikere. For min del skulle jeg ønske bandet stoppet opp et sted mellom plata med den fengende tittelen There Is a Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is a Heaven, Let’s keep It a Secret og Sempiternal I stedet for å tråkke videre mot kommersialisert rock.

Så selv om gnisten er vanskelig å finne på That’s The Spirit får vi håpe den tenner pyroen og rebelskheten når BMTH gjester Rockefeller den 13. November.