Abel Tesfaye er en av dagens artister som kan takke internett for sitt gjennombrudd. I 2010 lastet han opp et par sanger på Youtube under navnet The Weeknd, og året etter fulgte flere mixtapes. Den mystiske R&B-musikken han skapte gikk ikke ubemerket hen, og i 2012 sto Universal for hans første offisielle utgivelse som var noe så ambisiøst som et trippelalbum. Med Trilogy ble The Weeknd en av de sentrale artistene assosiert med den alternative R&B-bølgen som oppsto ved begynnelsen av tiårsskiftet. Denne bølgen, også referert til som PBR&B av de mest korrekte, har en sterk innflytelse fra sjangre som indierock og EDM. Til tross for den umiddelbart avskremmende lengden av Trilogy, fungerte albumet. Det hadde noe mørkt og innelukket som trakk en stadig lengre inn. Blandingen av minimalistisk sampling og svulstig åttitallsrock trigget noe, og Tesfayes seksuelle arroganse og vokale selvtillit gjorde det hele svært fengslende. Tesfaye hadde på tidspunktet aldri vært utenfor sin hjemby Toronto, noe som forsterket den isolerte følelsen desto mer.

Enda mottakelsene av debutplaten var gode, har The Weeknds kommersielle suksess kommet gradvis. Kiss Land etterfulgte i 2013, men ble stort sett kun registrert av de som allerede var tilhengere. Høsten 2014 slapp så popynglingen Ariana Grande singelen Love Me Harder med The Weeknd som gjest. Ikke lenge etter fulgte et spor på soundtracket til populærfilmen Fifty Shades of Grey. Så fikk The Weeknd med seg produsenter og låtskrivere som Max Martin, Peter Svensson og Savan Kotecha – folk som har stått for utallige pophits siden 90-tallet. Resultatet ble fengende Can’t Feel My Face, og med dette tok The Weeknd det endelige steget inn på popscenen. Den voksende kommersielle suksessen merkes på tredjealbumet Beauty Behind The Madness.

”I’m that nigga with the hair singing 'bout popping pills, fucking bitches, living life so trill” synger The Weeknd på Tell Your Friends. Med dette gir han selv en perfekt beskrivelse av seg selv som artisten han har vært fram til nå. Often, The Hills og nevnte Tell Your Friends er låter som tydelig faller i denne kategorien på Beauty Behind The Madness. Disse låtene handler som mye av hans materiale om overfladisk sex, men i hans sanger om dette antydes også en innesluttethet hos ham. Promiskuiteten og dopet er en mur han garderer seg med - han ligger med deg, men han slipper deg ikke inn. På dette albumet skal The Weeknd bevege seg ut av sitt destruktive mønster. Mot slutten av affæreutredningen The Hills kan man høre en forvrengt stemme synge ”What about love? What about love?” og herfra blir The Weeknd stadig åpnere, stadig mer tilgjengelig. Affeksjon og hengivenhet erstatter knulling og rus. Sprakete vibrasjoner og eksperimentelle samples viker vei for strykere, piano og akustisk gitar. Ikke at det ikke fungerer, men dette uttrykket er ikke like bemerkelsesverdig som når han er i sitt mørke, uskikkelige humør. Likevel er det lett å falle for flere av albumets grandiose låter, som åttitallsinspirerte In The Night og radiohitten Can’t Feel My Face. Oppbygningene på Real Life og Losers er herlig dramatiske. Acquainted og As You Are er behagelige, men særlig når de glir inn i noe seigt ambient og tvetydig – noe dette albumet gjerne kunne hatt mer av. The Weeknd har en spesiell evne til å synge eksplisitte tekster på delikat vis. Når disse tekstene følger progressive og uforutsigbare melodier er han på sitt mest interessante. Hadde han utnyttet muligheten til å dykke litt dypere i sin egen personliget, heller enn å trekke fokuset bort fra den, kunne Beauty Behind The Madness vært et mer spennende album. Selv om The Weeknd her viser en utadvent popside av seg selv som absolutt har noe å tilføre den kommersielle musikkscenen, har jeg personlig større sans for den introverte siden av ham.