Ane Brun var en gang oppvarmingsartist for A-ha på en av de mange konserter jeg har sett med dem opp gjennom årene. Etter å ha strevd meg gjennom dette nye albumet til tidenes mest suksessrike norske gruppe gjennom er det klart at rollene burde byttes om ved neste korsvei.

For mens jeg nesten ikke klarte å slite meg vekk fra Ane Bruns siste album for å få skrevet anmeldelsen min har jeg nesten ikke klart å komme meg gjennom Cast in Steel slik at jeg fikk hørt på alle låtene. Å høre gjennom albumet flere ganger var enda verre. Det var en kur for søvnløshet.

Jeg hadde tenkt å gi A-ha minst ti år før de ble gjenforente for nok en farvelturne, men de klarte det på halvparten av tiden. Hvorfor de bestemte seg for å gi ut et album i samme slengen når de ikke har noe bedre å komme med enn dette er uforståelig.

I god gammel A-ha-tradisjon har alle medlemmene vært ute i intervjuer før platen ble gitt ut for å fortelle hvor misfornøyde de er med den (seriøst, Google intervjuer med dem, dette har de holdt på med siden minst Stay on These Roads). Men i motsetning til før har de denne gangen helt rett.

Dersom man tok alle de bra låtene fra de platene A-ha har gitt ut etter den første gjenforeningen med albumet Minor Earth Major Sky, ville man til sammen fått ett knallsterkt, genialt popalbum. For disse platene hadde også mye fyllstoff. Og nå har de nådd et nadir. Antall låter som ville blitt valgt ut fra denne platen ville vært null.

Den ene gørrkjedelige og anonyme poplåten etter den andre kryper ut av høyttalerne. Dette er mer tannløst enn et Morten Harket-soloalbum. Det hjelper ikke at de har forsøkt å holde seg på synthpopsounden fra det forrige albumet (som hadde knallbra låter som The Great Bandstand), for det hjelper ikke.

Det er absolutt ingenting igjen av det solide håndverket som gjør at alle A-ha-plater fram til de tok pause i 1994 er popklassikere (jepp, selv Memorial Beach, bare hør på albumet på nytt igjen i dag).

Man kan høre antydninger til noe bra på låter som Forest Fire og Depeche Mode-kopien Mythomania, men selv der tar anonymiteten over. Det beste øyeblikket er nok Giving up the Ghost, hvor du i tillegg til fin synthbeat får strykere som løfter arrangementet flere hakk. Potensiell single, men likevel ikke nok til å redde det svakeste albumet til A-ha noensinne.