Heartache City er det sjette full-lengders studioalbumet CocoRosie har gitt ut, og søstrene Cassady har med Heartache City valgt å gå tilbake til det som tidligere har utgjort en stor del av musikken deres: Minimalt med utstyr, gamle leker og antikke instrumenter.

Den vakre åpningslåta Forget Me Not introduseres av en opptrekket spilledåse som følger etter gjennom hele låta. Min umiddelbare tanke er at det er vågalt å begynne med en så god låt, for den setter lista ganske høyt allerede nå. Forget Me Not er en smidig, stemningsfull og yndig låt med en undrende tone som virker til å omhandle en romantisk interesse. Det blir en slags tetthet som følger med, som gjør sangen enda mer delikat enn det den er. Albumets andre låt Un Beso svikter heller ikke, med et catchy refreng, noen magre discobeats i bakgrunnen og et romslig klokkespill. Lyrisk er CocoRosie artister som alltid befinner seg fastklemt mellom banalitet og dyptfølt mening, og det gir en en slags følelse av at det hele er tilfeldig, og det på både godt og vondt.

CocoRosies image gir en følelsen av at hvis du fjerner deres musikalske ferdigheter, så kunne det hele like gjerne blitt sett på som en lek funnet på av to små barn som gjør hva enn det er som faller dem naturlig å gjøre. Gjennom fantasi og kostymer de har funnet på loftet, sminke de har lånt og klint utover ansiktene sine går de fra å leke indianer til zombiebruder og klovner. Bedbugs, en vakker låt hvor søstrene samles vokalt for å lede til en musikalsk klimaks, er en av albumets mange lyspunkt. Det samme med Tower of Pisa hvor søstrene setter seg inn i rollen som en fortvilt mor som har mistet et barn og det oppleves som lekefullt alvorlig på en eller annen underlig måte. Rollene de innhaver gjør like mye for musikken som den underlige verden de skaper.

Det å gå tilbake til deres ”gamle” sound har vært et fantastisk grep for dem for det har fulgt med en stor nostalgi som peker til tidligere utgivelser som Noah’s Ark og deres første album La maison de mon rêve.
CocoRosie tilnærming til kultur, lyrikk og opplevelsene de drar frem i enhver låt gir en til tider følelsen av at alt er blitt skrevet ned på lapper og gjemt i en kiste og så dratt frem når det har vært bruk for dem. CocoRosies musikk er vanskelige å definere og deres tilnærming til andres kultur enn deres egen har ofte blitt diskutert, som i låta Jesus Loves Me fra albumet Grey Ocean hvor de synger:
"Jesus loves me /But not my wife/
Not my nigger friends/Or their nigger lives."

Og en kan diskutere at det er et tjukt lag av tung ironi som styrer, men det stiller fortsatt spørsmål om hvor grensen går: Når er det OK å bruke andres kultur, og når blir det bare mislykket og ganske vemmelig? I dette albumet er det sangen Big and black som stiller spørsmålet, hvor søsterene synger:
”And bam bam bam/ He got shot/
Oh it must be so hard being big and black/
Giving everyone a heart attack.”

Om det er en kommentar til opptøyene i USA eller om det bare er en finurlig tilfeldighet blir opptil en hver å avgjøre, og det samme med hvor grensen til hvert enkeltindivid går.

Albumet kommer til en full sirkel med den siste låta No One Knows med skranglete leketøy og søstrenes hviskete vokaler som får låta til å kjennes ut som en uhyggelig vuggelåt. Heartache City mimrer til gamle album samtidig som det peker fremover. Det bærer med seg en sterk ryggrad av eksperimentell underlig musikk og uansett hva målet med musikken de skaper er, så gjør de noe som har vist seg å være vanskelig å finne lignende til, og det i seg selv gjør det til en nødvendighet å kjenne til dem.