Den godeste Kurt Vile har ikke akkurat gjort det lett for seg selv. De to foregående albumene har begge vært karrierehöjdare i en allerede fantastisk karriere. Han har også gjort det helt klart gjennom førstesingelen og første låt på dette albumet, Pretty Pimpin’, at han ikke har tenkt å være noe dårligere denne gangen heller. Noe han da heller ikke er, men hvordan låter egentlig B’lieve I’m Goin' Down… ?

Albumet legger seg et sted i mellom Smoke Rings For My Halo og Wakin’ on a Pretty Daze, men ligger nok nærmest sounden på sistnevnte – til tross for et enda mer bedagelig ruslende tempo. Nå høres det kanskje litt slapt og uengasjerende ut, men på ekte slacker-vis klarer Vile å engasjere lytteren, mesteparten av tiden. Det finnes ingen svake låter på albumet, det er bare i overkant mange av dem. En spilletid på rett over timen er i lengste laget. Vi kunne jo tatt den evinnelige diskusjonen om hvor mange gjennomført gode dobbeltalbum det egentlig finnes, men vi sparer den til en senere anledning.

Det er noe herlig uanstrengt med hvordan Vile får låtene til å gli fremover, med sitt brilliante gitarspill som nikker til så forskjellige inspirasjonskilder som John Fahey, Neil Young, Lee Ranaldo og J Mascis. Tekstene høres også ut som de nærmest er funnet opp på sparket i en herlig stream of conciousness (som det heter på godt norsk).

"I’m looking at you
But it’s only a picture so I take that back
But it ain’t really a picture
It’s just an image on a screen
You can imagine if I was though, right?
Just like I can imagine you can imagine it, can’t you?"

Låtene på B’lieve I’m Goin' Down… er til dels spilt inn i hjemmestudioet i Philladelphia og til dels i California – personlig synes jeg å høre mest av sistnevnte. På et uforklarlig vis synes jeg låtene har en klar følelse av slappe dager i sola og det er så tørt av støvskyen står bare du forsiktig forsøker å trampe takten. Og trampe takten kommer du til å ha lyst til å gjøre. Spesielt på albumets aller beste låter, Pretty Pimpin’, I’m an Outlaw, Lost My Head There og Wild Imagination.

Kurt Vile holder et imponerende høyt nivå på sine utgivelser, og det er noe herlig tidløst over denne musikken. Dette er musikk som kommer til å vare i lang lang tid.