Etter å ha lyttet til Daniel Kvammens debutalbum Fremad i alle retninga jevnt og trutt i et halvt år, tror jeg endelig at jeg har funnet et slags svar på hva som gjør den så tiltalende. Og svaret er at man har hørt det før. Med dette mener jeg ikke at Daniel Kvammen mangler egenart, at han kun kopierer annen musikk. Tvert om. På sin særegne Geilo-dialekt, men sin særegne lyriske teft, med sine særegne, lune fremføringer, laget Daniel Kvammen på debutalbumet musikk som føltes, og fortsatt føles, tidløs. Noen ganger treffer en melodi deg som om den var noe du alltid har kjent til, som om den har ligget lagret i hukommelsens kartotek, langt bak i rekkene, nedstøvet, men aldri glemt, som en gammel vuggesang overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Noen ganger hører man en låt for første gang og får en følelse av at den alltid har vært der, alltid på en eller annen måte har fantes, som om den simpelthen har blitt hentet opp fra den leirete bunnen av et mørkt tjern, eller blitt plukket opp fra et kratt i en gammel skog, av en ung mann fra Geilo, Buskerud, Norge, som forsto hvilken kraft det var i disse låtene, som tok dem med hjem og gav dem nytt liv.

At Kvammen nå gir ut en EP, et halvt år etter debutalbumet og kort tid etter singelutgivelsen Fuck deg, helsing 90-talet – som også er en av fire låter her – føles umiddelbart noe unødvendig. At en versjon av hans foreløpig største hit, Du fortenar ein som meg, også dukker opp, styrker mistanken om at dette ikke akkurat er noen viktig utgivelse. Men så er det jo også noe deilig tiltalende ved EP-formatet, noe uformelt og upretensiøst, som en liten sniklytt mellom to album, for å minne verden på at man fortsatt finnes der ute, i en musikkjungel hvor det alltid er noe enda nyere, ferskere, hippere og mer hypet ved neste Spotify-hyperlink.

Men nok om det. 1988 EP er en helt okei utgivelse, hverken mer eller mindre. Første låt ut, Om ikkje no, når?, er EP-ens beste. En låt som med litt godvilje kunne glidd rett inn på debutalbumet, og som innehar den skjøre, vemodige stemningen som er Kvammens særegenhet. Fuck deg, helsing 90-talet er en umiddelbart fengende låt som nok har vært et åpenbart singelvalg. Kanskje ikke med helt den samme holdbarheten som Du fortenar ein som meg, uten at det behøver å være noen målestokk.

Daniel Kvammen lager musikk uten de store spesialeffektene, musikk som er basert på gode melodier og lyriske gullkorn. Noe av utfordringen er da å stole fullt ut på det man gjør og ikke frykte at det blir intetsigende eller kjedelig. Dette er også noe av styrken på Kvammens debutalbum, at han går hundre prosent inn for det han kan best, at han stoler fullt ut på at dette er godt nok. Noe det jo også er. På denne EP-ens tredje låt, Rekviem for eit rasshøl, går det derimot over styr. Her kan det virke som om Kvammen har hatt et ønske om å gjøre noe helt annerledes, uten at han kan sies å lykkes med det. Det som tilsynelatende er en erketypisk Daniel Kvammen-låt, utvikler seg raskt til et inferno av strykere som rett og slett ikke er særlig fint å høre på. På et tidspunkt spør man seg selv om man hører musikk fra to lydkilder på samme tid, og det er jo ikke noe særlig behagelig. Denne lille eksentriske avstikkeren understreker at det Kvammen kan best er å lage sparsommelig orkestrert musikk som bæres frem av tekst, melodi og nerve, uten at det behøver å være umiddelbart «spennende» slik musikk gjerne skal være i vår tid.