Tidligere har Hurts vært forbundet med noe mystisk og dystert, men på Surrender beveger synthpop-duoen Theo Hutchcraft og Adam Anderson seg i en mer positiv og dansbar retning. Ofte er det forfriskende når artister kommer seg ut av komfortsonen, og det er det for så vidt her også, selv om Hurts tredje fullengder får meg til å savne det de en gang var.

Det er flere gode poplåter på Surrender, for all del, men albumet fremstår litt som et prosjekt for å finne ut hvilken utgave av Hurts fansen liker best. Her er de nemlig innom alt fra disco og Avicii-lignende dansehooks til lengtende ballader og stadionrock som selv Imagine Dragons gjør bedre. Det resulterer selvfølgelig i at albumet blir svært uforutsigbart, noe som nødvendigvis ikke trenger å være negativt, men personlig foretrekker jeg at album har en rød tråd, og ikke høres ut som en sammensetning av låter som ikke passer sammen.

Førstesingelen Some Kind of Heaven får den tvilsomme æren av å åpne albumet etter en pompøs intro, og er nok den mest radiovennlige låten på albumet. Sporet kunne like gjerne vært en del av et John Newman-album, og viser tidlig at vi får høre et litt annet Hurts denne gangen. Tredjelåten Why er også ålreit, og åpningstrioen gjør at forventningene om et godt album, i Hurts’ målestokk riktignok, smyger seg innpå. Men disse forhåpningene brytes ned av Nothing Will Be Bigger Than Us – en låt som kunne figurert på Smurfehits.

Etter dette er det store kvalitetsforskjeller på sangene. Det fungerer bra når de prøver seg på litt funky greier, slik som Lights og Kaleidoscope, mens låter som Wings og Slow trekker helhetsintrykket ned. Pluss til britene for å ha begrenset albumet til 10 låter, for Surrender er langt nok som det er.

Hurts skal ha skryt for at de prøver noe nytt, men denne gangen kommer det ikke helt heldig ut. Det som en gang gjorde duoen interessant er borte, og nå høres britene ut som dårlige kopier av andre kommersielle artister.