To år etter en skilsmisse, morskap og albumet About Farewell, returnerer Alela Diane. Den selvlærte musikerens navn var vanskelig å unngå i indiefolk-sjangeren allerede før hun etablerte seg som soloartist i 2003. Cold Moons andre skaper er gitaristen Ryan Francesconi som i all hovedsak er kjent for sitt arbeid med Joanna Newsom. Først i EP-en fra 2007: Joanna Newsom & The Ys Street Band, og i albumet Have One On Me. De to Portlandbaserte musikerne har omgått hverandre i samme musikkmiljø og har nå gått sammen som en musikalsk duo.

Åpningslåten Quiet Corner setter med en gang en stemning det først og fremst er behagelig å være i. Med Francesconis gitarspilling har en følelsen av å være i en time loop og Dianes stemme som er så vakker og behagelig, kan det å legge press på de riktige stedene. Låta handler om tilnærmingen til vinteren og et kommende mørke, men først og fremst om det å erkjenne at det kommer gode tider etter det. Cold Moon bærer et gloomy preg som ikke bare kler årstiden vi er i, men også årstiden vi nærmer oss. Det er uheldigvis også litt her det stopper opp med beskrivelsene. Det finnes sterke punkter i albumet, og for en tålmodig lytter så vil albumet fremstå som noe helt annet enn det gjør ved første lytt. Det tar ikke lenger enn første låt før en forstår at dette er et album som krever å bli lyttet til flere ganger. Ord som gloomy, behagelig, pent eller mykt er passende, men albumet har en lei tendens til å ikke bevege seg utenfor dette.

Albumets lyspunkt er låta Shapeless, hvor Alela Diane bringer inn en furie i vokalene som minner om råskapen fra debutalbumet hennes The Pirates Gospel. Låta er stigende, smidig og utrolig god. Francesconi som ellers ikke kommer så mye frem er helt tydelig til stede her, og det er en glede å høre en lekenhet i bruken av instrumenter som ellers ikke er så til stede i albumet. Det er beklagelig at det er først i låta Shapeless, som er albumets sjette låt, at en virkelig kjenner på kjemien mellom musikerne og at ”gloomy og mykt” ikke er de eneste beskrivelsene ordene.



Cold Moon er helt klart et album som kler høsten og dens melankoli, men albumet kan altfor ofte oppsummere en stemning eller et humør man befinner seg i på en halvveis kjip dag og sitte litt fast i dette. Det er dus og behagelig musikk, og kanskje også et album en burde ha levende lys når en hører på. Men det er et ønske om at albumet skal være noe mer enn kun dette, og det tar overhånd over lyttegleden ved Cold Moon.