Få uker har gått siden anmeldere fikk svært etterlengtede Depression Cherry i fanget.

Overraskelsesmomentet var derfor betydelig da Beach House utifra intet bestemte seg for å slippe enda en plate i år, noen snaue uker etter forrige skive. Det til tross tørstet fansen etter noe mer shoegazete fra duoen, slik de presenterte på Sparks på nevnte “gamle” skive.

Dét finner du imidlertid lite av på Thank Your Lucky Stars, og det er bare en av flere mangler har. Mest oppsiktsvekkende er at ingen av låtene her trykker på følelsesnerva like hardt og presist som tidligere Beach House-låter, som det senest var minst fem av i september. Ingen av dem er like grunnleggende vakre som, for eksempel, Wildflower, Real Love eller On The Sea (forøvrig er én av låtene akkordmessig ikke helt ulik sistelåta her, uten å fylle dens enorme sko).

Hovedproblemet er kanskje at denne skiva kommer så tett oppå den forrige, uten å heve seg over den, og det som et selvstendig studioalbum og ikke en B-side-plate, bonusspor eller crowdfunda prosjekt. Beach House selv er for Beach House’te for sitt eget beste, og resultatet er flatt og krydderløst.

Er det fint? Så klart er det det. Vi snakker om Beach House her, og å lage fin musikk er det de gjør best. Forskjellen ligger i om låta du hører på i øyeblikket får hjertet til å briste eller søvndysser deg. Og mitt hjerte holder seg kjedelig rolig når lyden av alt fra andrespor til sistespor treffer trommehinna. Majorette er eneste opptur, og det samme er refrenget i She’s So Lovely. Men jeg kunne fint vært foruten disse sangene også.

Thank Your Lucky Stars er kanskje det ferskere albumet, men når vi om noen år ser tilbake på Beach House sitt bidrag til 2015, vil den lett havne i skyggen av dens smått eldre søster.