Det er om lag 3 år siden The Milk slapp debuten Tales from the Tames Delta - en plate som lenge satt limt til trommehinnen min. Den kritikerroste debuten skulle bli et springbrett for å få bandet ut i det internasjonale, men fikk aldri den globale annerkjennelsen den fortjente.

Favourite Worry gir litt av den samme følelsen om at dette er et band som burde kunne nå ut til flere lyttere. Samtidig kan det anbefales å starte med debutplata om man skal utforske bandet, da andreplata er mer et nedtonet dypdykk i bandets sjel.

Åpningssporet Wanderlust gir allerede en indikasjon på at lytteren kan forvente seg noe annet enn The Milk introduserte seg med i 2012. Tempoet og stemningen er tonet ned et hakk og mer preget av soul og R&B enn tidligere. Litt av æren/skylden for det skal produsent Paul Butler ha, som for øvrig også produserte Michael Kiwanuka’s debut.

No Interruptions gir et lite tilbakeblikk til tidligere tider og er blant platas beste låter. Vokalist Rick Nunn har en helt særegen stemme som passer utmerket til det The Milk holder på med. Denne ganger er det flere elementer smeltet inn i rockefundamentet. No Interruptions høres ut som en blanding av Alabama Shakes og kaizersk sigøynerrock. Andre låter bærer preg av jazz, shoegaze og ikke minst soul.



Først og fremst handler Favourite Worry om bandet selv, hva de har vært gjennom, og at det ikke bare har vært glansdager. Loneliness Has Eyes og den albumtitulerte Favourite Worry har begge formidlingsnerver og vitner om et par brukne roser langs veien. Nok en gang er det nok vanskelige hendelser som inspirerer til god musikk.

Alt i alt er Favourite Worry en verdig oppfølger og gjør seg absolutt ikke bort på tross av et merkbart stilskifte. The Milk er og forblir et mye bedre band enn hva navnet skulle tilsi.