Den tredje fullengderen til svenskene i Samling er merkbart mørkere enn forgjengerne. Bandet som ble hyllet som «det nye Dungen» med debut EPen Anna og den påfølgende albumdebuten När mullret dövar våra öron blir vi rädda fra 2011 har på dette albumet dyppet ned i en mørkere tekstmaterie, noe som også har smittet over på musikken.

Sammenligningen med Dungen har egentlig alltid vært feil. Samling har aldri hatt så mye av den svenske proggen eller jazzen i sitt lydbilde. Samling ligger i mine ører betydelig nærmere ny-psych band som Brian Jonestown Massacre og Black Angels. Dog betydelig mer lettbeint enn sistnevnte.

Aller best er Samling når de slipper popelementene løs i låtene sine, som på megahiten Stackars lilla versting fra debuten, eller det meste fra albumet Annanstans. På dette albumet skiller spesielt låten Vajsing seg ut i positiv forstand. Hadde det vært flere som denne låta her, så ville vi snakket om et veldig veldig bra album. Den mørkere tematikken i tekstene og det noe mørkere lydbildet kler rett og slett ikke bandet så godt. Mange av låtene kommer på en måte aldri ordentlig i gang, det er som om det er noe som holdes tilbake. Mulig dette er noe bandet har valgt, men for meg blir det noe uforløst over det hele selv om det er et jevnt godt album som faktisk avsluttes sterkere enn det starter.

Allerede nevnte Vajsing er det definitive høydepunktet, men låter som Iris og Allt som är vackert er også svært sterke spor på et album som dessverre ikke treffer helt.