Shevils
The White Sea
En knallplate av rå, deilig, rett-i-trynet hardcore.
Hardcore-bandet Shevils fant virkelig formelen ved sin forrige utgivelse, kritikerroste Lost In Tartarus, og nå, to år siden den kom ut er bandet endelig tilbake med en ny plate. Første smakebit kom allerede i august i fjor, i form av singelen Shivers, og den siste drøye måneden har bandet sluppet to nye låter, One Thousand Years, som kollega Krister Wiberg anmeldte til full pott, ti av ti, her på Musikknyheter da den kom ut, og The Death Of Silence. Sammen med syv andre låter utgjør dem den nye platen, The White Sea.
Selv var jeg så heldig og fikk lov til å høre gjennom råmiksen av The White Sea allerede på sensommeren i år og alt ved gjennomhøringene da visste jeg at sluttresultatet ville holde meget høy klasse, så da jeg for noen uker siden fikk tilgang til den ferdig produserte utgivelsen var det heller ingen tvil. Shevils har igjen levert en knallplate av rå, deilig, rett-i-trynet hardcore, som både er en naturlig videreføring fra den forrige utgivelsen, samtidig som bandet nå låter mer tight, mer fokusert og dermed har dette blitt til en mer helhetlig plate, som også virker jevnere.
Det hele sparkes i gang av I Wear The Skies, som tidlig ble en soleklar favoritt, og som gjerne skulle vært lengre enn de 103 sekundene den varer, men i stedet blir den en perfekt åpning av The White Sea, som bare blir videreført av låter som We Could Leave The World og singlene One Thousand Years og The Death Of Silence. Energinivået er på toppunktet og der holder den seg gjennom de drøye 31 minuttene platen varer. Det er sjelden tid for en pustepause og Shevils dundrer videre med Shivers og Wordsmiths.
Platen er godt produsert av Marcus Forsgren. Han har, sammen med Shevils, fått frem et sound som både høres skittent og reint ut på en gang, og han har virkelig klart å få frem de viktige detaljene. Ikke minst kommer det frem i den fantastiske avslutningslåten, tittellåten The White Sea. Med sine drøye fem minutter durer den fremover, og man kjenner virkelig på sin egen kropp vokalist Anders Voldrønnings desperasjonsskrik og fremførelse. Det er sjelden man kommer over slike låter som virkelig kryper inn under huden på en, men denne gjør virkelig det. At det da rett før har vært noen låter som kanskje ikke sitter like umiddelbart blir raskt glemt og man ønsker i stedet å sette på hele platen på nytt, igjen og igjen og igjen. For strengt tatt, så bra er platen, og så bra er Shevils blitt!
Pluss også for et velgjennomført cover, laget av Chris Faccone, og det ses virkelig frem til å kunne studere detaljene på et større format (vinyl).
The White Sea blir sluppet fredag 6. november.
Selv var jeg så heldig og fikk lov til å høre gjennom råmiksen av The White Sea allerede på sensommeren i år og alt ved gjennomhøringene da visste jeg at sluttresultatet ville holde meget høy klasse, så da jeg for noen uker siden fikk tilgang til den ferdig produserte utgivelsen var det heller ingen tvil. Shevils har igjen levert en knallplate av rå, deilig, rett-i-trynet hardcore, som både er en naturlig videreføring fra den forrige utgivelsen, samtidig som bandet nå låter mer tight, mer fokusert og dermed har dette blitt til en mer helhetlig plate, som også virker jevnere.
Det hele sparkes i gang av I Wear The Skies, som tidlig ble en soleklar favoritt, og som gjerne skulle vært lengre enn de 103 sekundene den varer, men i stedet blir den en perfekt åpning av The White Sea, som bare blir videreført av låter som We Could Leave The World og singlene One Thousand Years og The Death Of Silence. Energinivået er på toppunktet og der holder den seg gjennom de drøye 31 minuttene platen varer. Det er sjelden tid for en pustepause og Shevils dundrer videre med Shivers og Wordsmiths.
Platen er godt produsert av Marcus Forsgren. Han har, sammen med Shevils, fått frem et sound som både høres skittent og reint ut på en gang, og han har virkelig klart å få frem de viktige detaljene. Ikke minst kommer det frem i den fantastiske avslutningslåten, tittellåten The White Sea. Med sine drøye fem minutter durer den fremover, og man kjenner virkelig på sin egen kropp vokalist Anders Voldrønnings desperasjonsskrik og fremførelse. Det er sjelden man kommer over slike låter som virkelig kryper inn under huden på en, men denne gjør virkelig det. At det da rett før har vært noen låter som kanskje ikke sitter like umiddelbart blir raskt glemt og man ønsker i stedet å sette på hele platen på nytt, igjen og igjen og igjen. For strengt tatt, så bra er platen, og så bra er Shevils blitt!
Pluss også for et velgjennomført cover, laget av Chris Faccone, og det ses virkelig frem til å kunne studere detaljene på et større format (vinyl).
The White Sea blir sluppet fredag 6. november.
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>