Julia Adams
Chanslös
Trygt og nokså godt
Julia Adams var tidligere halvparten av gruppa Little Marbles, og etter de gikk hver sin vei slapp hun i februar sin første solosingel Allt Jag Nånsin. To singler senere er hun nå ute med sin første EP, Chanslös.
I åpningssporet, Chanslös, kommer den musikalske stilen til EP-en med en gang klart frem. Det er typisk popmusikk med de R'n'B-elementene som virker nødvendige for å komme seg inn i radiorotasjonen. Noen Drake-referanser og lengtende strofer senere er det tydelig at dette er alt EP-en byr på, på godt og vondt. Det er litt sår, melankolsk popmusikk uten særlig mye nytt å høre, men det er enkelt og det er fengende. Som Jag stikker seg nesten litt ut fra resten av EP-en, med noe mer upbeat og drømmende musikk som leker i samspill med vokalen. Det er dog ikke nok til å gjøre noe mer for helheten.
Det er ingenting i veien med EP-en, det er god bakgrunnsmusikk til en ensom kveld hvor det er andre tanker som er i fokus. Det er bare ikke nok driv i musikken til at den på egenhånd kan holde interessen til lytteren særlig lenge. Det virker som om Julia Adams ikke har tatt noen sjanser, og har fått avkastning som fortjent. Hun har ikke laget noe som skiller seg nevneverdig ut fra den enorme mengden popmusikk som finnes. Det er musikk hvor man blir fornøyd når den spilles på radioen, men den gir deg ingen grunn til å notere navnet hennes.
I åpningssporet, Chanslös, kommer den musikalske stilen til EP-en med en gang klart frem. Det er typisk popmusikk med de R'n'B-elementene som virker nødvendige for å komme seg inn i radiorotasjonen. Noen Drake-referanser og lengtende strofer senere er det tydelig at dette er alt EP-en byr på, på godt og vondt. Det er litt sår, melankolsk popmusikk uten særlig mye nytt å høre, men det er enkelt og det er fengende. Som Jag stikker seg nesten litt ut fra resten av EP-en, med noe mer upbeat og drømmende musikk som leker i samspill med vokalen. Det er dog ikke nok til å gjøre noe mer for helheten.
Det er ingenting i veien med EP-en, det er god bakgrunnsmusikk til en ensom kveld hvor det er andre tanker som er i fokus. Det er bare ikke nok driv i musikken til at den på egenhånd kan holde interessen til lytteren særlig lenge. Det virker som om Julia Adams ikke har tatt noen sjanser, og har fått avkastning som fortjent. Hun har ikke laget noe som skiller seg nevneverdig ut fra den enorme mengden popmusikk som finnes. Det er musikk hvor man blir fornøyd når den spilles på radioen, men den gir deg ingen grunn til å notere navnet hennes.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>