Kanadiske Claire Boucher, bedre kjent som Grimes, skapte overskrifter verden over da hun i 2012 slo hardt igjennom med sitt tredje album Visions. Albumet var hennes første på en større label, og ble i sin helhet spilt inn på apples musikkprogram Garage Band i Claire sin egen leilighet. Albumet ble kåret til «årets album» både i hjemlandet og flerfoldige steder internasjonalt, og Claire kom til Norge og spilte på Øyafestivalen det påfølgende året.

Nå er Grimes tilbake med et splitter nytt album, som allerede har laget store bølger i musikkverdenen. Det har vært enorme forventninger knyttet til albumet, kalt Art Angels, og Grimes innfrir med stil!

Det hele åpner med en helt annen sound og feel enn forrige album. Åpningssporet Laughing and Not Being Normal er eterisk og svevende, og Mikke Mus-vokalen er byttet ut med lyrisk sang. Dette kan da umulig være samme jenta som pep frem Oblivion for tre år siden? Men jo, det er det, hun har bare tatt et stort skritt fremover siden den gang. Helium-vokalen er så godt som borte, det er bare antydninger igjen på spor som Pin, og tilbake er en behagelig stemme som transformerer seg fra låt til låt. På California er den sukkersøt med triste undertoner, mens på den aldeles strålende fargerike låta Kill V. Maim er det tegneserie-tendenser igjen. Om låta har Grimes uttalt til at den er: «skrevet fra Al Pacinos perspektiv i Gudfaren II. Bortsett fra at han er en vampyr som kan skifte kjønn og reise gjennom verdensrommet».

En mer voksen Claire møter man også på førstesingelen Flesh Without Blood, en låt som av mange blir tolket som en brudd-låt, men dette har hun selv avkreftet på twitter: «Jeg skriver ikke om kjærlighet lenger». Derimot skriver hun om å flykte inn i kunst og musikk for å slippe unna smerte og sorg, noe som er tydelig i låta Belly Of The Beat med det nydelige partiet «And you'll never get sad and you'll never get sick and you'll never get weak / we're deep in the belly of the beat»

Selv om ingen av låtene på albumet kan beskrives som direkte anonyme er nevnte Flesh Without Blood og Easily to av de som ikke stikker seg like voldsomt ut som noen av de andre, som blant annet Venus Fly feat. Janelle Monáe, en dubsteppy sak som setter seg fast i øret og blir der. Her får vi to av nåtidens største innen hver sin sjanger i én eneste fest av en låt. Det er dansbart som få og har potensialet til å gjøre det stort på russefester utover våren.

Den beste låta på albumet er likevel uten tvil den særeste av de alle, SCREAM feat. Aristophanes! Aristophanes er en taiwanesisk rapper som Grimes møtte gjennom streamingtjenesten SoundCloud. Det er også den første låta Grimes selv har vært produsent på, og er et sært sammensurium med små-creepy rapping, vannviddslatter – og nettopp – skrik.

Grimes har blitt tre år eldre siden sist album, og det har hatt en enorm effekt på musikken hennes. Hun har bevart det lekne, det tegneserieaktige og det utforskende, men har nå en ekstra dybde og tyngde som ikke fantes på de foregående albumene. Her er det bare å lene seg tilbake og nyte resultatet.

Grimes spiller på Rockefeller 23. februar 2016.