For tre år siden debuterte Savages med Silence Yourself. Her på Musikknyheter fikk plata syv av ti poeng, og undertegnede skrev blant annet: «Vi snakker sint, energisk og fengende rock, med assosiasjoner til mange av de helt store band og artister i rockehistorien. (...) Savages klarer langt på vei å lage noe eget, og den sammensetningen av inspirasjonskilder de her snekrer sammen har i stor grad blitt til deres eget musikalske uttrykk.» Nå er oppfølgeren ute, og på en og samme tid høres den både veldig ut som Savages, og som noe helt, helt nytt. La meg forsøke å forklare nærmere.

Silence Yourself er jo først og fremst pønk. De hardtslående gitarriffene, den insisterende vokalen og det brutale tekstuniverset formidles med en voldsom intensitet, Mye av fokuset ligger på det umiddelbare og, kan man kanskje hevde, på «sjokkeffekten». Likevel hørtes Savages allerede på debuten ut som noe mer enn bare «ennå et punkband». Dette fordi flere av låtene (Waiting for a Sign, Dead Nature, Marshal Dear) beveget seg langt vekk fra resten av platas lydbilde. Savages fremsto simpelthen som et rockeband godt plantet i pønken, men med vilje og evne til å gå ut over denne sjangerens begrensninger og tøye strikken i alle retninger.

Det er nettopp dette som videreføres på Adore Life. Så til de grader. Denne plata er mer variert, den har flere strenger å spille på, og noe vidunderlig som aldri kunne skjedd på debuten skjer stadig vekk her – nemlig at jeg plutselig begynner å tenke på The Smiths! When in Love er det nærmeste Savages har kommet en ren poplåt, mens Evil durer avgårde med et deilig, Interpol-aktig gitardriv, og føles mindre punk, mer postrock enn hva vi er vant med fra bandet. Avslutningslåta Mechanics er et voldsomt fascinerende stykke musikk som får meg til å tenke på Radioheads Climbing up the Walls – uten noen som helst sammenheng forøvrig har de to låtene den samme marerittaktige, men samtidig dypt tiltrekkende stemningen som man får lyst til å dykke lenger ned i. Innimellom alt dette ivaretar Savages sine pønkrøtter med hardtslåtende, umiddelbare låter som The Answer og I Need Something New.

Ved å lytte til Savages får jeg en følelse av noe nytt og friskt. Jeg tar meg selv i å tenke på de bandene og platene som endret rocken – Sex Pistols i 77, Joy Division i 79, The Stone Roses i 89, Radiohead i 97. Plater som satte nye standarder for hvordan rockemusikk skulle høres ut, og som fikk utallige andre band til å forsøke å etterligne dem i årevis etterpå. Tiden vil vise hvor store Savages vil bli, men jeg sitter med en følelse av at de har planer om å markere seg. Å følge dette bandet videre blir utrolig spennende, ikke minst grunnet den voldsomme endringen de har gjennomført fra sin første til sin andre plate – uten at de på veien har mistet sin identitet.