Tre år er gått siden Electric Eye albumdebuterte med flotte Pick-up, Lift-off, Space, Time. Spacerockerne fra Bergen er nå tilbake med en ny runde psykedelisk vellyd. Og egentlig har de ikke endret seg særlig mye på disse årene. Bandet virker trygge på seg selv og sin musikalske greie, og har ingen behov for å gjøre radikale endringer. Ikke en eneste låt på hverken denne eller den forrige plata oppleves som voldsomme sidesprang fra malen. Det er de små variasjonene som teller her. Different Sun føles derfor som en naturlig oppfølger til Pick-up, Lift-off, Space, Time, og om man skal peke på noe som skiller de to, må det bli at bandet denne gangen låter enda mer detaljrikt og fokusert.

Det slår meg at Electric Eye bygger musikken sin rundt tre store styrker. For det første er platene deres helhetlige komposisjoner hvor enkeltlåtene får en underordnet betydning. Dette gjelder i enda større grad for denne plata enn for forgjengeren – helheten oppleves altså enda mer gjennomarbeidet og vellykket her. For det andre er det en voldsom detaljrikdom i disse låtene. Dette gjør at musikken alltid føles interessant, og at man nær sagt aldri blir «ferdig» med den. Man kan lytte til Electric Eye sine plater igjen og igjen og igjen, og stadig vekk får man plutselig en følelse av å høre noe helt nytt.

For det tredje, og kanskje aller viktigst, har Electric Eye evnen til å lage musikk som både har noe improvisert over seg, men som også, på samme tid, oppleves svært fokusert og stram. «Vi har jammet en del i studio og det er sånn de fleste låtene blir til. Som oftest hadde vi et riff eller et tema som utgangspunkt og så har vi jobbet frem sounden og gangen i låta underveis.», uttalte vokalist og låtskriver Øystein Braut til Musikknyheter i november. Det er imponerende at bandet makter å ivareta denne improviserte sounden, og samtidig unngår at det hele sklir ut i en eneste psykedelisk smørje. I bunnen av det Electric Eye driver med finner vi en svært stødig kurs. De sju låtene som utgjør Different Sun klokker inn på førti minutter, noe som føles riktig. Her er mer enn nok av musikalsk kreativitet til å fylle den tiden, samtidig unngår bandet de helt store sidesprangene som psychrocken, eller kanskje mer presist progrocken, har hatt en tendens til å havne i.

Jeg har i denne teksten argumentert for at Electric Eye sine plater oppleves mer som helhetlige komposisjoner enn som et knippe enkeltlåter. Dette innebærer at man gjerne også får mest ut av å høre på hele albumet i én setting. Om jeg så likevel skal velge meg ut et enkeltspor å trekke frem, blir det avslutningslåta Part One. Dette er sju minutter i den psykedeliske himmelen, en låt som løfter plata til et nytt nivå helt på slutten. Assosiasjonene går til Pink Floyds tjuetre minutter lange Atom Heart Mother, fra albumet med samme navn – jepp, den med et bilde av ei ku på coveret.