Avey Tare, Panda Bear, Deakin og Geologist er medlemmene i et av de mer unike prosjektene i moderne musikk, Animal Collective. Fra den noise-baserte psykedelikaen på de første albumene og frem til nyere tiders mer hyperfengende psyk-folk, har det aldri vært mangel på innovasjon fra denne kanten, og hvert album har bragt et nytt lydbilde ut til lytterne. Nytt, men alltid veldig lett gjenkjennelig. De trives best i skjæringspunktet mellom den analoge og den digitale verden, og alt de har gitt ut bærer preg av at dette er gutter som har stålkontroll på produksjon. Deres største kjennetegn er at de henter referanser fra alle musikkens tiår siden 60-tallet og blander det i en musikalsk potpurri.

Før Merriweather Post Pavillion fra 2009 oppnådde de begrenset suksess, men med den skiva eksploderte de virkelig for et større publikum. Skiva har ofte blitt kalt en moderne Pet Sounds, og selv om det kanskje er å overdrive, så er det lett å se både inspirasjonen og sammenligningen. Det er uansett en skive som borer seg inn i hjernebarken og blir der, og dette er sounden de har prøvd å bygge videre på med de etterfølgende skivene.

Noe som bringer oss inn på denne skiva, Paiting With. Det er fire år siden forrige gang vi fikk noe nytt (Centipede Hz fra 2012), og mange har ventet i spenning. Et par singler har blitt sluppet i forkant, nemlig FloriDada og Golden Gal, og begge har vært godt over middels fengende.

Albumet starter med tidligere nevnte FloriDada, og man får egentlig fot med en gang. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av de merkelige instrumentvalgene (er det en munnharpe jeg hører der i bakgrunnen?) og de mantra-lignende refrengene og passasjene som jo er så viktige for dette bandet. Definitivt et av de sterkeste sporene her.

Dette er deres mest tilgjengelige album til nå, og inneholder kun korte låter (alle under 5 minutter). Det er milevis unna de tidligere instrumentalpassasjene deres og er mye mer umiddelbart. Det er kanskje her det viktigste ankepunktet ligger: Det er en del gode idéer her, men ikke et særlig koherent album. De sliter også litt med at de til tider er et slags musikalsk overflødighetshorn. Av og til blir det rett og slett for mye som skjer på en gang, og det er ikke så lett å finne selve låten bak all lyden. Dette blir etterhvert symptomatisk for midtpartiet i denne skiva.

Men som sagt, så er det et par virkelig gode låter her. Jeg vil trekke frem spesielt The Burglars og Golden Gal (som får tankene over på Brother Sport fra Merriweather Post Pavillion). Gode låter begge to, og jeg får en trang til å danse merkelig for meg selv av begge.

For å oppsummere, så er det nok deres svakeste skive til nå, men jeg vil allikevel anbefale den til fans av deres tidligere album. Om du er ny til denne avkroken av merksnodig popmusikk så ville jeg heller starta på Merriweather Post Pavillion.