Døden
Døden
Ja takk til Døden!
Med et bandnavn som Døden er det i utgangspunktet utrolig fristende å komme opp med den ene klisjéaktige assosiasjonen etter den andre, men etter å ha hørt gjennom den selvtitulerte debutplaten til Trondheimsbandet noen ganger er det like greit å la musikken tale for seg selv. For dette er rett og slett herlig rocka, godt plantet ned i hardcorens grunnflate, men som likevel drar inn elementer fra atskillig flere sjangrer og med det gir bandet seg selv muligheten til å favne flere.
Av media har bandet tidligere blitt beskrevet som en "veritabel hardcore-supergruppe", og bandets medlemmer har alle i en lengre periode vært en del av Trondheim bys musikkmiljø. Tidligere har dem spilt i band som Desperado, Seid, Rifu, Disco Violente og Black Moon Circle, men nå er det altså Døden som gjelder. De spilte under fjorårets Pstereofestival og tidligere i år var det mulig å se dem under Trondheim Calling, og 19. februar kom altså debutplaten ut.
Den er, som allerede nevnt, herlig rocka, og det er ikke tvil i at Døden virkelig vet hvor dem ønsker at veien skal gå. For tidvis er dette veldig storslagent, og ikke minst veldig lett å like, men samtidig ligger det et dystert teppe over låtene. Det synges om tiden vi lever i, og om hvordan medmenneskelig forhold bare blir kjøligere og kjøligere, noe man også finner igjen i platens låttitler. Som blant andre Skål for undergangen, Tråkke i egne fella og Vi har venta så leng på ingenting.
At det hele synges på norsk forsterker innholdet i tekstene samt at det gir selve låtene en ekstra dimensjon, og kanskje viktigst av alt, det høres og oppleves veldig naturlig og riktig. For man finner ingen nedturer på denne platen, bare en haug av gode låter, med det småpompøse avslutningsnummeret Vi har venta så leng på ingenting, Gjenvinning av håpløshet, åpningslåten Skål for undergangen og platens mest utypiske låt; Tråkke i egne fella som personlige favoritter så langt.
Så med det får vi håpe at dette ikke er det siste vi hører fra Døden, vi sier nemlig ja takk til mer!
Døden på Facebook
Av media har bandet tidligere blitt beskrevet som en "veritabel hardcore-supergruppe", og bandets medlemmer har alle i en lengre periode vært en del av Trondheim bys musikkmiljø. Tidligere har dem spilt i band som Desperado, Seid, Rifu, Disco Violente og Black Moon Circle, men nå er det altså Døden som gjelder. De spilte under fjorårets Pstereofestival og tidligere i år var det mulig å se dem under Trondheim Calling, og 19. februar kom altså debutplaten ut.
Den er, som allerede nevnt, herlig rocka, og det er ikke tvil i at Døden virkelig vet hvor dem ønsker at veien skal gå. For tidvis er dette veldig storslagent, og ikke minst veldig lett å like, men samtidig ligger det et dystert teppe over låtene. Det synges om tiden vi lever i, og om hvordan medmenneskelig forhold bare blir kjøligere og kjøligere, noe man også finner igjen i platens låttitler. Som blant andre Skål for undergangen, Tråkke i egne fella og Vi har venta så leng på ingenting.
At det hele synges på norsk forsterker innholdet i tekstene samt at det gir selve låtene en ekstra dimensjon, og kanskje viktigst av alt, det høres og oppleves veldig naturlig og riktig. For man finner ingen nedturer på denne platen, bare en haug av gode låter, med det småpompøse avslutningsnummeret Vi har venta så leng på ingenting, Gjenvinning av håpløshet, åpningslåten Skål for undergangen og platens mest utypiske låt; Tråkke i egne fella som personlige favoritter så langt.
Så med det får vi håpe at dette ikke er det siste vi hører fra Døden, vi sier nemlig ja takk til mer!
Døden på Facebook
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>