I like it when you sleep, for you are so beautiful yet so unaware of it, heretter omtalt som I like it when you sleep, er virkelig ikke for deg som er ute etter noe å danse til på stuegulvet, slik forgjengeren The 1975 periodevis var. Oppfølgeren er nemlig nesten én time og et kvarter med melodier som kan få deg fra kafferus til glippende øyne på rekordtid.

Det har vært vrient å spå hvordan dette albumet ville bli. Tittelen og lengden på albumet burde kanskje gitt oss en liten pekepinn, men singlene Love Me, UGH! og The Sound ga tross alt inntrykk av at det ville komme et album med litt tempo. Den gang ei.

Ved første gjennomlytt er det lett å tenke at I like it when you sleep er skuffende kjedelig, for her er det nok bare de nevnte tre singlene, i tillegg til She’s American, som vil glede danseglade konsertpublikummere. Men The 1975s andre fullengder er ekstremt behagelig å høre på om du er i den rette sinnstemningen. Og dersom du ikke er det da du starter på spor én, så garanterer jeg deg at du vil bli rolig lenge før du er halvveis gjennom de 17 låtene.

Please Be Naked er for eksempel fire og et halv minutt med drømmende, repeterende pianoklimpring, som bare glir forbi i et særdeles rolig tempo. Men på et eller annet vis kan man fortsatt høre at det er The 1975, selv uten Matt Healys lett gjenkjennelige stemme. Gospel-inspirerte If I Believe You er den eksentriske vokalistens søken etter noe å tro på, som på et eller annet vis kan hjelpe ham til å få fred fra egne negative tanker. Hvordan kan det finnes en Gud, når det tross alt skjer så mye fælt rundt ham?

Healy bruker tekstlige bilder som får lytteren til å forstå, og veksler mellom å være vag og direkte. Det føles rett og slett som at The 1975-vokalisten setter ord på tiden vi lever i. «You said I’m full of diseases / Your eyes were full of regret / And then you took a picture of your salad / And put it on the Internet» fra A Change Of Heart er et godt eksempel på nettopp det.

Dette er både vondt og vakkert på samme tid, og I like it when you sleep er rett og slett et deilig eksempel på at det selv i 2016 er mulig å lage helstøpte album som evner å fortelle en historie.