Explosions In The Sky
The Wilderness
Til tider riktig vakkert fra en av post-rockens gudfedre.
På tidlig 2000-tall, når post-rocken fortsatt var relativt fersk, var Explosions In The Sky (heretter Eits) et av bandene som trådde opp løypene. Meget gode Those Who Tell The Truth Shall Die, Those Who Tell The Truth Shall Live Forever (puuh…) fra 2001 og en av sjangerens hjørnesteiner, The Earth Is Not A Cold Dead Place fra 2003 la grunnlaget for utallige kopier utover det nye milenniet, men få hadde noe å stille opp med imot disse to bautaene av noen skiver. Eits er nok indirekte en av grunnene til at post-rocken har fått rykte på seg for å være sjelløs, formelbasert og ofte går under tilnavnet “crescendocore”.
Dette firemannsbandet fra Texas har holdt det gående i rundt regnet 15 år nå, og på den tiden har de eksperimentert en del. Gitarduelleringen fra de første albumene er sakte men sikkert faset ut til fordel for mer symfoniske elementer, og de har beveget seg mer og mer over til ren filmmusikk. De tidlige elementene er riktignok på plass: de er fortsatt utelukkende et intrumentalt band, de komponerer fremdeles mer via en sammensetning av partier enn faktiske “låter”, og de har fortsatt et umiskjennelig sound.
Nyutgivelsen deres dette året heter The Wilderness og er en naturlig etterfølger til 2011’s Take Care, Take Care, Take Care. Det er åpenbart allerede fra første spor at de satser tungt på stemning og mer elektronisk instrumentering enn tidligere. Det høres ut som en blanding av 65 Days Of Static og The Flashbulb på sitt mest dystopiske, men mye mer triumferende. Borte er de plutselige soniske utblåsningene, og de bygger heller inn mer smakfulle og subtile klimaks i låtene.
Det er vanskelig å argumentere mot at det hele lyder svært behagelig, og de klarer å skape den stemningen de åpenbart prøver på, men klarer de å skrive gode låter også? Svaret på det er “sånn passelig”. Første halvdel av albumet er åpenbart den beste delen, og helt frem til midten klarer de å engasjere. Komboen av Logic Of A Dream og nevnte Disintegration Anxiety sånn cirka midtveis (begge ble forresten sluppet i forkant som singler) er helt klart skivas sterkeste punkt. Logic Of A Dream med sin effektive oppbygning av marsjerende trommer og helt vanvittig koselige akustiske avslutning, og Disintegration Anxiety med sin jagende tremologitar, men etter dette går det nedover.
Andre halvdel virker retningsløs. Det låter fortsatt behagelig, men det skjer for lite, og når det skjer noe så er det ikke noe nytt som vises frem. Dette hadde fungert som et filmscore, men i albumkontekst blir det rett og slett litt kjedelig.
Alt i alt, verdt å høre. Om så kun for tokløveret midt i, eller om man bare har lyst til å sone ut en stund. Da er det faktisk få band som er bedre enn akkurat dette.
PS: Eits spiller på Rockefeller 13. Juni, og da har de med seg smått legendariske Low, et av foregangsbandene fra slowcore-bevegelsen på midten av 90-tallet. Anbefales.
Dette firemannsbandet fra Texas har holdt det gående i rundt regnet 15 år nå, og på den tiden har de eksperimentert en del. Gitarduelleringen fra de første albumene er sakte men sikkert faset ut til fordel for mer symfoniske elementer, og de har beveget seg mer og mer over til ren filmmusikk. De tidlige elementene er riktignok på plass: de er fortsatt utelukkende et intrumentalt band, de komponerer fremdeles mer via en sammensetning av partier enn faktiske “låter”, og de har fortsatt et umiskjennelig sound.
Nyutgivelsen deres dette året heter The Wilderness og er en naturlig etterfølger til 2011’s Take Care, Take Care, Take Care. Det er åpenbart allerede fra første spor at de satser tungt på stemning og mer elektronisk instrumentering enn tidligere. Det høres ut som en blanding av 65 Days Of Static og The Flashbulb på sitt mest dystopiske, men mye mer triumferende. Borte er de plutselige soniske utblåsningene, og de bygger heller inn mer smakfulle og subtile klimaks i låtene.
Det er vanskelig å argumentere mot at det hele lyder svært behagelig, og de klarer å skape den stemningen de åpenbart prøver på, men klarer de å skrive gode låter også? Svaret på det er “sånn passelig”. Første halvdel av albumet er åpenbart den beste delen, og helt frem til midten klarer de å engasjere. Komboen av Logic Of A Dream og nevnte Disintegration Anxiety sånn cirka midtveis (begge ble forresten sluppet i forkant som singler) er helt klart skivas sterkeste punkt. Logic Of A Dream med sin effektive oppbygning av marsjerende trommer og helt vanvittig koselige akustiske avslutning, og Disintegration Anxiety med sin jagende tremologitar, men etter dette går det nedover.
Andre halvdel virker retningsløs. Det låter fortsatt behagelig, men det skjer for lite, og når det skjer noe så er det ikke noe nytt som vises frem. Dette hadde fungert som et filmscore, men i albumkontekst blir det rett og slett litt kjedelig.
Alt i alt, verdt å høre. Om så kun for tokløveret midt i, eller om man bare har lyst til å sone ut en stund. Da er det faktisk få band som er bedre enn akkurat dette.
PS: Eits spiller på Rockefeller 13. Juni, og da har de med seg smått legendariske Low, et av foregangsbandene fra slowcore-bevegelsen på midten av 90-tallet. Anbefales.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>