Svinesundbrua ledet for lenge siden inn i et land med fremmede og småfarlige fristelser, som enten var ulovlige hjemme, eller som ennå ikke var introdusert hos oss. Kinaputter og sjokoladerøyk var fritt tilgjengelige for de spennings- og nytelsessøkende. Et bredt tilbud av metalens mørke estetikk i form av nagler og bandlogoer som på ulikt vis kunne festes til egne tekstiler bekreftet inntrykket jeg hadde fått fra tidsskriftet Okej, dette var et land som verdsatte den gode smaken.

Da jeg var gammel nok til å reise over brua på egenhånd for å kjøpe sigaretter og alkohol var svenskesuget betydelig svekket. I dag framstår denne delen av Sverige som nokså stusselig, med store kjøpesentre fylt med bacon og godis, og mindre kjøpmenn som tilbyr «kosttilskott och erotik».

Sveriges inngangsport er kanskje bygd opp av flesk og folköl, men litt lenger inn i landet finnes en popmusikkarv som fortsatt glitrer. Musikerne som forvalter arven har en intuitiv forståelse av hvilke toner og akkorder som passer sammen og som skaper både glede og lengsel hos lytteren. Sweden fra Fredrikstad har ikke bare funnet dette Sverige, men også fått den spesielle meloditeften inn i ryggmargen. Bandet gir i disse dager ut sin tredje powerpop-perle på rad.

Musikalsk byr ikke Oh, Dusty på noen store overraskelser. Sweden henter inspirasjon fra 80-tallets amerikanske undergrunn (Hüsker Dü, Dinosaur Jr, Replacements) og 90-tallets mer fremtredende indie (Lemonheads, Weezer, Ash). En slik taktfast og fengende pop-parade som holder stilen gjennom samtlige ti spor, er likevel en sjelden opplevelse. De drivende versene leder opp mot smektende refreng, og mot slutten av låtene venter en melodivri, som løfter musikken til nye høyder.

Oh, Dusty innledes med bølgeslag mot fjæra før tittellåta bruser gjennom kroppen. Just a kid rocker i samme raske tempo, og har et fint barnekor mot slutten. Stockholm danner et første høydepunkt. Låta har den samme solide popstrukturen som de to foregående, det vakre refrenget vikler seg bare enda lenger inn i øret. To build a fire høres i utgangspunktet litt anonym ut, men tar seg fint opp med et fengende instrumentalparti mot slutten. Let the TV speak drar elegant ned tempoet på plata i tre minutter, før For Everest (Forever rest) setter inn en spurt som fører fram mot Ghost, platas andre høydepunkt, som er akkurat litt mer fengende enn de andre sterke låtene. Hanging around har en litt svakere meloditeft, og blir dermed mer forglemmelig, særlig når den etterfølges av den knallsterke avslutningen med This one og Thank you and goodnight, før et bølgeslag setter endelig punktum. Anne Lise Frøkedal er med på This one, og bidrar med en popteft som passer godt inn i Swedens selskap.

Det finnes en del flaue eksempler på norske artister som stotrer seg gjennom en hjemmesnekret engelsk. Sweden synes å mestre fremmedspråket ganske godt, med en del elegante språklige vendinger som «I need you like a joke needs laughter» fra To build a fire. Spissfindige popreferaser flettes fint inn i tekstene. Ghost inneholder tekstlinjene «Whatever’s cool with me», «Standing by the sea» og «Sorry somehow» som er titlene på en Dinosaur jr. ep og to Hüsker Dü-låter.

Swedens melankolske melodier forsterkes av såre kjærlighetstekster. «Let the TV speak» er beskrivende for et forhold som er inne i sluttfasen. Stockholm er målet for en gråtende og forsmådd mann som prøver å vinne tilbake en kvinne. Plata er likevel ikke en gravstein over kjærligheten, noe forelskelseslåta This one understreker.

Barn- og ungdommens opplevelser (deriblant Sverigeturer) sees nå gjennom en snart førti år gammel manns vekslende svartsyn, noe som gir minnene en viss gråtone. Men Swedens melodier vekker noen nostalgiske følelser som kaster et rosa slør over min analytiske fortidsforståelse. Uten forstyrrelsene fra jævla kaptein Sabeltann på tv, kunne muligens en tåre eller to fuktet mine tørre kinn.