Yeasayer slapp sitt forrige album Fragrant World i 2012 og fikk tildelt 7/10 i karakter her på Musikknyheter. Skiva ble sett på som svært eksperimenterende for bandet som allerede var blitt kjent for sin eksperimentelle quirky synthpop, og dette var platas sterkeste, men samtidig svakeste, punkt. Fansen lurte på om de hadde gått lei sin egen musikk, og kritikerne skjønte ikke helt hva det var de hørte på. Men fire lange år (og et livealbum) senere er Brooklyn-gutta tilbake med nytt materiale. En av grunnene til den lange pausen er et oversvømt studio som følge av en storm, og medfølgende tap av innspilt materiale.

Men nå er ventetiden over, og 1. april kom skiva som lenge har blitt teaset i sosiale medier. I tillegg til et par singler ble det i flere måneder før albumslipp lagt ut snodige små youtube-videoer og bilder rundt omkring, som alle pekte mot albumtittelen Amen & Goodbye. Nå som skiva er ute er det nok mange som har trukket et lettelsens sukk, albumet viser et Yeasayer som fortsatt liker å eksperimentere, men som samtidig holder seg mer innenfor rammene de allerede er kjent for, enn de gjorde på forrige album. Det hele er mye mer fokusert og kjører i noenlunde samme retning heller enn å sprike som et nakent tre om vinteren.

Det hele begynner rolig med en søt liten intro, Daughters Of Cain før det hele glir over i den catchy singelen I Am Chemistry, som var første smakebit fra skiva tilbake i januar. Først på låt nummer to, den dansevennlige feel good-singelen Silly Me, føles det som om skiva kommer ordentlig i gang, den er ultra-Yeasayer, og kunne like gjerne vært materiale fra det sjangerdefinerende albumet All Hour Cymbals med sine småsære rytme og melodi.

Oppturen fortsetter gjennom store deler av skiva, med Half Asleep som en av skivas aller flotteste låter, med særpreg til tusen, spennende etniske melodier og harmonier. Her har guttene også fått nydelig gjestevokal av The Roches Suzzy Roche, som forøvrig må være den amerikanske krysningen mellom Bertine Zetlitz og Anneli Drecker. Det hele gjør låta til en besnærende opplevelse som kun blir rikere for hver lytting. Men ikke alt er upbeat og bouncy, det finnes også flotte ballader og mer nedtonede låter, riktignok fortsatt med tydelig Yeasayer-preg og signatur, som singel Profecy Gun og Uma, Anand Wilders nydelige låt om farskap og sin datter. Her synger han linjer som nok mange foreldre kan kjenne seg igjen i: “Hope I don't pass down all my flaws to Uma / I hear my frustration in your calls / I’m here to break your fall / I’ll miss you when you're grown up”.

Også Cold Night er en nesten smertelig personlig låt, om selvmord, anger, og å være den som sitter igjen og lurer på hva man kunne gjort annerledes for å hjelpe før det var for sent. En ubehagelig men vakker og følsom låt, som gir gåsehud på både godt og vondt. M en ikke alt på dette albumet er like fantastisk, og Yeasayer ville ikke vært Yeasayer om de ikke dyttet inn litt grensesprengende snodigheter her og der. Tre merkelige interludes, Computer Canticle 1, Child Prodigy og tittelsporet Amen & Goodbye er totalt poengløst fyllstoff mellom glitrende låter, og blir etter et par runder på platespilleren kun irritasjonsmomenter man helst vil skippe. Likevel er dette Yeasayers absolutt sterkeste verk på mange år, og vil nok for mange være plata som gjør at man oppdager - eller gjenoppdager - Yeasayer. Så satser man på at goodbye ikke faktisk er et ordentlig goodbye, men at vi har mange flere gode år i vente med bandet som besøker Oslo og Parkteatret i juni.