På debutalbumet Boy From the North (2013) fremsto 22 år gamle Monica Heldal fra Arna utenfor Bergen som et usedvanlig stort musikalsk talent. Her på Musikknyheter gav vi åtte poeng og skrev blant annet at «mange av fremførelsene har en innlevelse og et trøkk som befinner seg på et svært høyt nivå, og med tanke på hennes unge alder har hun et godt utgangspunkt for en innholdsrik og anerkjent karriere». Drøye to år senere er hun klar med oppfølgeren. Som på debuten får vi servert melankolske stemninger, gode melodier, meningsbærende tekster og ikke minst store mengder flott gitarspill.

Likevel er det noe som er annerledes her. Musikken er flere hakk mer rocka. Låtene er strukket ut i lengde og har et markant preg av improvisasjon. Bandet – bestående av Øyvind Blomstrøm, Cato «Salsa» Thomassen, Øystein Frantzvåg og Børge Fjordheim – får mer plass enn på forrige plate. Jeg hører Led Zeppelin i bakgrunnen. Det er blues, det er rock. Det er prog. De gitarbaserte instrumentalpartiene slår gnister. Det hele låter aldeles fabelaktig.

Washington Post skrev en gang følgende om forfatteren Cormac McCarthy, i en omtale av hans roman All the Pretty Horses: «A master in perfect command of his medium». Og det er litt sånn med Monica Heldal også. Man får inntrykk av at hun har så til de grader stålkontroll på det hun driver med. Hun trekker i trådene og hun trekker de helt riktig. Det imponerende ligger i hvordan hun klarer å kombinere denne stålkontrollen med et så løst og improvisasjonsaktig sound. Musikere som Monica Heldal står alltid i fare for å bli så flinke at musikken ender opp som kjedelig og forutsigbar, men her er ikke dette noe problem.

Åpningslåta Siren er et stykke klassisk gitarrock som så til de grader setter standarden for The One In The Sun. Det herlige drivet og de fabelaktige tempoendringene som dominerer The Riverbank er et annet høydepunkt. Singelen Jimmy Got Home er platas kanskje mest umiddelbare spor, men også denne låta har så mange lag og detaljer at man aldri blir helt ferdig med den. Warrior Child innledes med sløy instrumentell ørkenrock før Heldal og bandet, etter halvannet minutt, vrir om på tempoet og setter i gang med en mer tradisjonell countryrocklåt. Tempoendringene, overgangene, alle disse små instrumentalsnuttene på starten og slutten av låtene bidrar i stor grad til at The One In The Sun har blitt en så sterk plate. Hvor slutter en Monica Heldal-låt og hvor begynner neste? Ofte flettes det hele sammen på perfekt vis. Den ni minutter lange tittellåta er et slags fokuspunkt for albumet. Med tanke på hvor bra driv det er i gitarpartiene, kunne låta gjerne vart dobbelt så lenge.

En musikkanmelder får et knippe dager på seg til å skrive noe fornuftig om en plate før den blir tilgjengelig for allmennheten. Når det er snakk om så komplekse og detaljrike album som The One In The Sun, har man etter min mening ikke mulighet til å ta inn over seg alle albumets kvaliteter på denne korte tiden. Men man får en pekepinn på hvor lista ligger, og at lista ligger usedvanlig høyt i Monica Heldals tilfelle, er det i mine ører liten tvil om. Jeg tviler heller ikke på at dette kommer til å høres helt fabelaktig ut live.