Året jeg fylte atten år dro jeg på Roskildefestivalen med vennegjengen min. Da kvelden kom var de alle utslitte og ble derfor igjen i campen, mens jeg dro alene for å se James Blake. Det var en av de dagene hvor været var tvilende og ikke klarte å bestemme seg; det vekslet mellom regn, sol og torden og humøret til festivalfolka endret seg med det. Da kvelden kom og konserten hadde vart i noen låter, tvilte været igjen: Det begynte å lyne og tordne. Helt aleine i et telt opplyst av lyn på innsiden, forsøkte James Blakes å utkonkurrere torden – og det klarte han.

Fem år etter debutalbumet hans returnerer Blake med The Colour In anything, og i likhet med alt James Blake er involvert i, blir det stemningsfullt og romslig. The Colour In Anything er en verden hvor vakuum og tomrom blir forklart gjennom behersket, emosjonell minimalisme, med intensjonen om å bli fortært av små, nikkende folkemengder.

James Blake la grunnlaget for hans gren innenfor elektronika sjangeren med debutalbumet hans i 2011. Flere artister, deriblant London Grammar har vokst innenfor den samme sjangeren. Det er en sjanger kjent for luftigheten sin, og det kan tidvis virke vanskelig å konkurrere innen den, men det er noe spesielt med James Blake: Der han tidligere har vært mer enigmatisk, følger en ny og frisk åpenhet med dette albumet. Det er om mulig, en mer sårbar James Blake i The Colour in Anything. Sjangeren er heller ikke forbeholdt visse emner eller temaer, noe som kan føles som en misoppfatning. Blake bringer nye elementer, og spesielt indre uro driver albumet. Et godt eksempel på det er låta Put That Away And Talk To Me, en emosjonell oppblåst James Blake høres plaget og hjemsøkt ut: You know you are just fuel / Afraid to die yet nothing to do. Låta er er preget av elektroniske loops som kun forsterker følelsen av at det er noe som ikke stemmer.

Tidsmessige lange album ser ut til å være i vinden for tiden, og The Colour In Anything skiller seg ikke ut her. Det føles aldri ut som om lengden er til kun for å være til, men samtidig føles den heller ikke nødvendig. Kanskje er det mer et behov fra James Blake om å gå dypere inn i følelser og låter, enn et behov for lytteren. Dog, låtene definitivt holder standarden, kan de derimot kreve tålmodige lyttere og dette gjør at albumet ekskluderer. Samtidig kan en også argumentere at gode album er nødt til å gjøre nettopp det. Hva er poenget med kunst som ikke krever eller utfordrer?

The Colour In Anything er portretteringen av digital angst og uro, varende i en time og ett kvarter. En time og ett kvarter bestående av en skjør åpenhet som er makeløs og karakteristisk på sitt beste.