Østfoldingen Trond Andreassen har lenge vært en synlig skikkelse på den norske rockescenen. Som vokalist og frontfigur i band som Ricochets og Navigators har han herjet rundt i mange konsertlokaler og på flere plateutgivelser. På Ingenting hele tiden står han derimot på egne bein med sitt eget navn på omslaget og med norske tekster, riktignok skrevet av Christian Bloom.

Andreassen regjerer fortsatt som vokalist og han backes godt opp av musikere han tidligere har samarbeidet med. Musikken på Ingen ting hele tiden er i stor grad arrangert av Freddy Holm, og uttrykket befinner seg mer innen poprock- og visesangsegmentet enn den skitne rocken i Ricochets og den mer melodiøse countryrocken i Navigators. Det betyr imidlertid ikke at Andreassens tidligere meritter er helt fraværende på hans solodebut. Her finnes spor av en rockers fortid, og det er når Andreassen viser frem sitt gamle jeg at han er aller best og mest interessant som soloartist.

Når han henger fra seg visesang-capsen og henter fram energien vi vet han besitter, får vi bekreftet hvilken vokalist og artist Andreassen kan være. Det er når sangeren pøser ut vers og refrenger, er leken og utfordrende, at han virkelig vekker nysgjerrighet og løfter lytteropplevelsen. Som for eksempel i den knallgode åpningslåta, Ikke ta det med deg hjem, hvor Andreassen synger troverdig om å forsøke og unngå potensielle feilsteg, men heller ikke dvele ved dem om de skulle oppstå. Bruk fornuften, men ikke mist fotfeste om du driter deg ut. Gi slipp, gå videre.

Ikke stikk høl på et vepsebol, ikke se rett på en formørka sol, ikke forvent en utstrakt hånd, ikke terg en hund i bånd, synger han og oppfordrer samtidig om å ikke ta det med deg hjem, la skoa stå på gangen når du kommer frem.

I Når det stenger roes tempoet og Andreassen synger med innlevelse om å være på leting i tomme gater etter et sted og fortsette festen. Innlevelsen opprettholdes i Alt går opp i flammer. Dette er en låt som svinger og som har et gjentagende og pågående refreng, og som, sammen med åpningslåta, med små justeringer kunne passet inn i repertoaret til både Ricochets og Navigators (med engelsk tekst).

Førstesingelen, Nedfallsfrukt, har en herlig beat og Andreassen registrerer at krana står og drypper og sluket er tett før han slår fast at det blir ikke noe dugnad i år, en påstand som også koret på en interessant måte følger opp.

Albumets desidert sterkeste spor er Jeg kommer ingen vei med deg. Her klaffer alt. Glimrende melodi og en tekst som sitter, godt driv og sterk vokal, hvor Andreassen er ærlig om at jeg er en vanlig fyr som vanlige fyrer flest, og jeg er kanskje slitsom, men jeg er i hvert fall ikke kjedelig, i hvert fall ikke når jeg drikker, i hvert fall ikke når jeg er full.

Andreassen gir som vanlig alt hele tiden, rett fra levra og hjertet, men på enkelte låter kan samspillet mellom musikk, tekst og vokal likevel fremstå som litt for tamt. Det er fint arrangert og tekstene er ok, men låtene makter verken å overraske eller utfordre lytteren. Det passerer som noe helt greit og følelsen av å ville ha noe mer, noe som tar tak i deg og rister deg skikkelig, er merkbar.

Som i visa Årets lengste kveld, som har noe Lillebjørn Nilsen-aktig over seg (ikke noe galt i det, altså), en ordinær sang tross tekstlinjer til ettertanke: det går den veien det går. Eller I hvert fall her, i hvert fall nå, en nedpå akustisk låt med pent strykespill, men med en melodi og tekst som ikke fester seg nevneverdig.

Heller ikke tittellåta og Kan det bli noe bedre nå limer seg fast i lytteren, selv om Andreassen i sistnevnte øker intensitetsnivået mot slutten. Duetten med Malin Pettersen, Det er mer igjen, er imidlertid en fin popballade som runder av Andreassens solodebut.

Stadig flere norske artister skrinlegger å synge på engelsk og tar heller i bruk det norske språket for å uttrykke seg musikalsk. Andreassen føyer seg inn i rekken av slike artister og for hans del fungerer det bra. Med Ingen ting hele tiden har han helt klart lagt et grunnlag for en karriere som vil videreutvikle seg innenfor denne stilen.

Følg Trond Andreassen på Facebook