Band of Skulls bragte noe som føltes nytt og friskt med seg da de slapp plata Baby Darling Doll Face Honey i 2009, og fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med plata Sweet Sour i 2012. Med låter som I Know What I Am, The Devil Takes Care Of His Own og Sweet Sour imponerte trioen med sitt tunge fyldige sound, catchy låter, og ikke minst med steintøffe Emma Richardson på bass/vokal. I 2014 kom Himalayan med et mer gjennomprodusert og polert sound, men rocken var fortsatt tung og røff. Vår anmelder mente albumet ikke var særlig nyskapende, ikke spesielt original og ikke særlig ulik tidligere utgivelser, men at det var deilig å høre på, fengende, og veldig veldig kult.

Spol frem til 2016, og Band Of Skulls er klare med et splitter nytt album, By Default! Albumet slippes om få dager, og her har bandet lekt seg mye mer enn vi har hørt før. Rocken er fortsatt til stede, men bandet har brutt ut av sjangerlenkene, og har besøkt musikkstiler som til tider overrasker stort! Det hele begynner relativt tradisjonelt med Black Magic, en tøff, tung rockelåt som til tross for sitt polerte ytre også har et dypt fløyelsmykt mørke i seg.

Men allerede på låt to rister bandet deg våken med en mye mer poppa låt enn man er vant til fra denne kanten, Back of Beyond er fortsatt rock, men mørket og røffheten er borte, her er det pop-feel og uptempo rytmer, og nesten litt 80-tall over det hele. Catchy som bare det, med et driv som kjører låta nesten hesblesende videre fra start til slutt.

På Bodies fortsetter pop-rocken, med en melodistrofe som minner så om Abbas Lay All Your Love On Me at det skal godt gjøres å ikke prøve å synge den på toppen av Bodies hver gang den kommer på spilleren. Tropical Disease bringer med seg en nesten James Bond-esque rytme og en følelse av 80-talls politi-såpe-TV-serie. Interessant blanding! At det fortsatt bare er tre stykker i bandet har man null begrep om når man har hørt på denne skiva litt, her er det så mye lyd, så mange lag, og så mange ting som skjer i lydbildet at hvordan de skal klare å gjenskape dette dersom de holder seg til sitt tradisjonelle liveformat, er helt uforståelig.

So Good leker enda mer med pop og introduserer…discorytmer?! Her får Emma virkelig skinne som vokalist. Her får man et helt annet inntrykk av stemmen hennes enn man har fått på tidligere plater, her er det ikke mørk rockestemme man får høre, men en vakker og melodisk popstemme. Discorytmene får man også hilse på senere på i funky - og litt schizofrene - Love by Default, om ikke så hemningsløst åpenlyst.

Bandet har selv sagt at de ville prøve noe nytt på denne skiva. De første tre albumene var en slags trilog, og nå har de tatt et dypt pust, sett på hva de har gjort, og startet på nytt. Noen ultra-typiske Band Of Skulls-låter har de likevel tatt med seg videre inn i fremtiden: Little Mamma, This Is My Fix og Killer, som har så mange lag med lyd at anmelder flere ganger måtte skru av lyden på låta for å sjekke hvor all den ekstra lyden stammet fra. Men nei, alt var Killer-lyd.

I det store og hele er lytteropplevelsen av By Default en spennende oppdagelsesferd gjennom sjangre, fengende melodier og mange mange lag med lyder og detaljer, men midt oppe i alt det spennende er det noen - isolert sett helt greie - få låter som faller helt igjennom, rett og slett av mangel på identitet og særpreg. Låter som dersom de andre ikke hadde vært så annerledes og spennende hadde stått frem som sterke Band Of Skulls-låter, men som nå føles kjendelige selv om de i utgangspunktet egentlig ikke er det i det hele tatt. Når det hele så avsluttes med noe som føles mer som enn Prince-tribute enn en Band Of Skulls-låt, er det helt klart at dette er et band som vil mye. Veldig mye. De vil fremover, men samtidig holde igjen fortiden bittelitt, de vil prøve ALT på en gang, og samtidig knytte det sammen til et resultat som ikke spriker så altfor mye. Dette har de i veldig stor grad klart, ikke mange andre hadde prestert å levere en såpass eklektisk plate uten at den hadde føltes fremmed og vanskelig å ta inn. Om de har klart det NOK til å holde på kjernefansen, og nok til å engasjere nye lyttere gjenstår å se, med så forskjellige grener å sitte på kan det være vanskelig for mange å gape over og fordøye alt sammen. Men klarer man det, så er dette et flott album og soundtrack for sommermånedene 2016.

By Default slippes for salg fredag, men hele albumet er lagt ut som stream i dag, hør det via The Independent her: