Felipe «Fela» Orellana deburte i 2012 med plata D.U.R.E. som vant WIMPs kåring av årets hip hop album det samme året. Han er tilbake nå med sin nye plate, RÅE.

Plata dreier seg i stor grad om enkle virkeligheter ved bylivet, spesielt Oslo, som er felles enten man er fra Groruddalen eller Grünerløkka. Det handler samtidig om å jobbe hardt, takle motgang og gjøre det beste ut av situasjonen man er i. Det er mer eller mindre klassiske hip hop-temaer fra start til slutt, og albumet gjør aldri et forsøk på å gjennopfinne kruttet. Når Fela skal bevege seg over i litt mer nyskapende temaer ender det opp med låta Før tlf ble smart, som er en lite gjennomtenkt «alt var bedre før»-låt hvor rosefargede briller lurer Fela inn i samme felle som eldre generasjoner alltid går i. Teksten kunne like gjerne vært overhørt rundt middagsbordet til en konservativ familie, ut fra munnen til en gammel far som føler at tiden har løpt fra ham.

Dette er dessverre ikke den eneste klisjeen på plata. Det er en begrenset mengde temaer man kan velge mellom når man skriver en ode, eller sørgesang, til Oslo, og Fela berører klassikerne sladder, det å være blakk, fylla og individualisme. Den gode nyheten er dog at Fela klarer å blåse litt nytt liv i noen av disse trøtte klisjeene.

Lus i bhg er ikke et lyrisk mesterverk, men det er en låt hvor hooken legger opp til enkel allsang i samspill med et lekent barnekor og en oppløftende beat. Min konto er en festlåt som handler om å være blakk, og det leder til et interessant skille mellom musikk og tekst, hvor låta blir en slags sarkastisk party-låt som fortsatt greier å fenge. Det største unntaket til de gjennomgående klisjeene er låta 10 Meter ned, som er noe så sjeldent som en god blanding av hip hop og rock. Det er overraskende hvordan Fela klarer å få til denne karrieredrepende kombinasjonen når han ellers har et problem med å henge seg opp i klisjeer, men faktum er at låta er usannsynlig bra. Det er så lett å dra en ufortjent sammenligning med Joachim Nielsen når man hører en norsk låt om fyll og desperasjon, og å dermed sette epler og appelsiner opp mot hverandre, men når Fela i tillegg har fått med seg Petter Baarli på låta? Det siste snevet av skepsis forsvinner fort. Dette er en sterkt Jokke-inspirert låt og det er gjort på en måte som holder seg tro mot både rock-puristene og hip hop-hodene. Hvis dette ikke blir en radiohit så må noen industrigubber få sparken.

Albumet lider av Felas hyppige bruk av klisjeer og at tekstene blir brukt som et middel for å få frem en beskjed, og ikke som et mål i seg selv. Det fører til nødrim som kanskje kunne vært tilgitt hvis det Fela prøvde å få frem var litt mer kreativt, eller litt mer kontroversielt, men istedenfor ender det opp som en plate hvor nesten alt blir kjedelig og middelmådig.