Spencer Krug er en produktiv musiker. Siden gjennombruddet med Wolf Parade i 2005 har han stått bak 15 albumutgivelser og 6 EPer med seks ulike band. Moonface er et uensartet soloprosjekt, i forrige runde besto det av vakre og intense pianolåter, før det var det et progsamarbeid med finske Siinai (Krug bodde noen år i Helsinki), mens debut-EPen og den første langspilleren hadde de talende (instrumental)titlene Dreamland EP: marimba and shit-drums og Organ Music Not Vibraphone Like I’d Hoped.

Kvaliteten på Krugs musikk er like imponerende som utgivelsesraten. Han er, ikke ufortjent, en kritikerfavoritt. Den kommersielle suksessen har helst begrenset seg til Wolf Parade, som i år ser ut til å gjøre et comeback, de har i alle fall levert en fin EP og spiller konserter igjen etter et opphold siden 2011. Krug har en sjelden meloditeft, låtene hans kan likevel fremstå som litt monotone og pregløse ved første lytting. Den tålmodige lytteren blir belønnet: etter hvert avsløres stadig nye melodilag mellom Krugs underfundige tekstfraser.

Moonface er nå tilbake med Siinai. My Best Human Face er bra, kanskje ikke like bra som den forrige langspilleren Julia With Blue Jeans On (den nevnte pianoplata), men bedre enn den forrige plata med Siinai, Heartbreaking Bravery.

Tonen settes fint med The Nightclub Ariste. Den forholdsvis rolige låta hviler på en behagelig synthtone. Synthesizeren tryller videre fram et tema som gjentas (i kortere og lengre utgaver) en rekke ganger, dette elektroniske riffet er vel det nærmeste du kommer et refreng i denne låta, et ordløst sådant. Låta øker noe i intensitet mot slutten, med det blir også Krugs karakteristiske stemmeprakt mer tydelig.

Risto’s Riff er en åpenbar gitar-rocker, av typen rett-fram-rock. Jeg synes den var litt anonym i begynnelsen, men typisk nok for en Krug-låt, tar den seg opp etter hvert.



Tempoet trekkes ned igjen med Them Call Themselves Old Punks. I likhet med åpningslåta preges den av et synthtema, men et mindre fengende et. Låta blir litt langtrukken og mangler disse melodikrokene som gjør at den henger seg fast i øret og i hodet. En spissfindig tekst gjør opp for noe av den tapte tonen: «I’ve heard people call themselves non-material, I’ve heard people call themselves old punks. I’d say we’ve all stared at the moon, until it’s nothing but a rock in the sky, I’d say there’s nothing punk about that.”

Ugly Flower Pretty Vase er en fulltreffer, både lyrisk og musikalsk. Tekstlinjen, «I’m an ugly flower, you’re a pretty vase», er en bitende underfundighet, som gir lytteren en del å tygge på. Den er tonsatt med en fin, bassdrevet melodi som suppleres med nye, tekkelige toner underveis. Dette er utvilsomt platas høydepunkt.

City Wrecker ble gitt ut på EPen med samme navn høsten 2014. Den gang var den en ren pianolåt, som ble til overs etter innspillingen av Julia With Blue Jeans On. Den når ikke helt opp den høye standarden til resten av plata. Men Siinai gjør ikke skam på låta med sitt arrangement, den er kanskje blitt litt bedre.

Prairie Boy er i utgangspunktet monoton, men ensformigheten blir brutt opp med noen fine, snirklete, synthpartier. Låta har dessuten et midtparti som er nydelig.

The Queen of Both Lightness and Dark er overlesset med instrumenter og koring. Dette er det eneste sporet på plata som har en tydelig popstruktur, med klart skille mellom vers og refreng. Arrangementet blir enklere midtveis i låta, med dette kommer faktisk melodien, som en ganske fin, bedre fram. Et drivende instrumentalparti utgjør en solid avslutning på plata.

I en pressemelding i samband med plateutgivelsen, forklarer Spencer Krug hva plata (og livet for øvrig) egentlig handler om: “I called this thing My Best Human Face not only because that's one of my favorite lines on the album, but because I sometimes don't know who I am, or if I'm as kind and generous and happy as other people.The title speaks to the vague theme of identity-confusion that is loosely woven into the songs - a reoccurring theme I recognized only after the writing was done. It's a confusion which I think exists for most of us, sure, but that doesn't mean it has to be the campfire in the middle of our circle; we don't have to stare into the flames. It's simply not that important. At end of it all, these are good-time songs, meant to inspire good times in the listener.”