Ingen mann har sjarmert meg som Håkan Hellström. Jeg så ham første gang på Maxime i Bergen den 28. april i 2001. Det var Hellströms andre konsert i Norge, etter at han året før hadde truffet hundretusener hjemlandet med sin fluktromatikk og misære fra hjembyen Gøteborg på plata Känn ingen sorg för mig Göteborg. Hellström og band strålte i matrosdresser foran en fullsatt sal som svarte med allsang til hver eneste låt, til hovedpersonens forbløffelse. Han visste knapt at plata hans var utgitt i Norge. Følelsen av å være møkk lei nattelivet med dets ensomhet og mislykkede romanser var gjenkjennelig, særlig i drittværets hovedstad. Anmelderne var i ekstase og leverte leserne overdoser med sine typiske «se-hvor-flink-jeg-er-til-å-finne-musikalske-referanser». Ja da, Håkan har nok hørt mye på både the Smiths og Springsteen, og ja da, han blander dette med svensk visetradisjon (han ga til og med ut en vise-cover EP, Luften bor i mina steg, i 2002). Men det er ikke det som gjør Hellstrøm til den beste (pop)musikeren i Skandinavia på 2000-tallet. Det er lidenskapen for musikken, den enestående meloditeften og ikke minst evnen til å ta sin generasjon på pulsen, fra vi ramlet inn på diskoteket på begynnelsen av 2000-tallet til vi ble 40, en del år senere.

Hellströms plateutgivelser var høydepunkt i sin tid, men det er nok ikke alle som har tålt tida like godt. Oppfølgeren Det är så jag säger det er nok den svakeste. Hiten derfra «Kom igjen Lena!» ble både ihjelspilt og ødelagt særlig av de daværende idol-programlederne Thomas Numme og Harald Rønneberg (akk ja, tenk at disse hadde jo en viss humoristisk brodd et par år tidligere – da de hadde ungdomsprogram på NRK – før de sank ned til markedsføring av middelmådigheter på reklamefinansiert fjernsyn). Hellström ble nesten for livsbejaende og gapte over i overkant mye, og spekket plata med brasilianske rytmer og hoing. Men allerede på neste plate «Ett kolikbarns bekännelser» (2004) var den ettertenksomme historiefortelleren tydelig tilbake, og der har han vært siden.

Nylig kom «Du gamla du fria», Håkan Hellströms sjuende plate, og den mest umiddelbart treffende siden debuten. Åpningssporet gir ikke mye mening, ifølge tekstheftet skal det være «Ljud från Underground Radio» iblandet deler av ulike låter, en av dem skrevet og fremført av Hellströms mor, Christina Hellström. Men så tar det seg kraftig opp. I sprickorna kommer ljuset inn er en på samme tid dempet og drivende poplåt. Rytmene gir assosiasjoner til sydligere strøk, mens melodien treffer rett i hjertet. Runaway (fri som en Byrd) er en klassisk gitardrevet poplåt som nikker til 60-tallet og nettopp the Byrds, som en referansekåt musikkjournalist i en av hovedstadsavisene påpekte. Öppen genom hela natten hadde vært finere med et enklere arrangement. Å lesse på med strykere og blåsere, er sjelden en god idé, selv ikke for en dreven og dyktig låtskriver. Det er som om følelsene som formidles blir overtydelige, neste klisjéaktige når de tonsettes av strykere. Det samme gjelder den fine visa Jag utan dig. Den mer synthpregede Pärlor er et høydepunkt. Hellströms låter låter bedre i en enklere drakt.

De som er glade i soul får sikkert utbytte av Du gamla, som er en bearbeidet utgave av Laura Rivers’ That’s alright since my soul got a seat up in the kingdom. For oss uten soul, er det likevel interessant å merke seg Håkans tittel på låta, nemlig «Du gamla». Dette er selvfølgelig halve tittelen på Sveriges nasjonalsang (og halve tittelen på plata) men dette viser kanskje til et musikalsk opphav, nemlig den svarte musikken fra USA. Hellströms Du gamla du fria er ikke noen salutt til hjemlandet, men snarere en voksen manns hyllest til sine (pop)kulturelle røtter, både fra inn- og utland.

Din tid kommer er en ganske gjenkjennelig og god Hellström-komposisjon. Elefanten & sparven er trolig platas beste spor. En lavmælt låt som fungerer som en forlengelse av det mer desperate karrierehøydepunktet Det kommer aldrig va över för mig fra 2013. Der sistnevnte var en parade i lidenskap og lengsel er Elefanten og sparven en beskrivelse av en indre, delvis skjult glød: «Det fins nåt litet i mig, och jag tror det är fint. Men jag har gömt det så lenge att jag glömt vart det finns.»

Hoppas det ska gå bra för de yngre också er en uvanlig låt. Grunnlaget er en svært fengende melodi, oppå denne er sammenklipte intervju fra «Den inre hamnen», en dokumentar om havnearbeidere i Göteborg. Dette sporet fungerer slik sett også som en anerkjennelse av hjemstedet.

Tidligere i år ga Hellström et EPen 1974 (dette er også Hellströms fødselsår), som inneholder to av låtene på Du gamla du fria. Inneromslaget på EPen er dekket av et fotografi av Håkan Hellström som handler i butikken. Ringen er sluttet for mannen som innledet karrieren med å skrike ut sin frustrasjon over Göteborg som var full av «tanter och tragik», og lengtet etter å komme seg vekk. Nå er han en etablert mann med barn i hjembyen, som nødvendigvis bruker tida si på en del trivielle sysler, som å handle dagligvarer.
 photo hellstrom_197412903_ba redigert_zpsjkc0cqgd.jpg
Du gamla du fria forsoner seg med fortida og uttrykker et håp for framtida, som uttrykkes godt i I sprickorna kommer ljuset inn: «I sprickorna kommer ljuset inn. Jag tror man kan kalle det gryning».

Håkan Hellström er en av artistene jeg har sett live flest ganger, og han har sjarmert meg hver gang med sin utstråling og spilleglede. Han overbeviser enda mer på plate, og har fortsatt et særegent grep om de enkle poplåtene. Håkan Hellström har tonsatt mitt voksne liv. Han har forhåpentlig mange gode år og plater igjen, jeg kan i så fall love at «Det kommer aldrig va över för mig».