Bon Iver er det musikalske fartøyet til 35-årige Justin Vernon fra Wisconsin. Denne særs enigmatiske musikeren har sluppet musikk i snart 20 år under en del forskjellige navn, men gjorde seg først internasjonalt bemerket med Bon Iver og debutalbumet For Emma, Forever Ago. Denne skiva er så til de grader myteomspunnet, og den gjorde rent bord på årsbeste-kåringene da den kom ut i 2007. Etter sigende skal den ha blitt spilt inn av Justin på en avsidesliggende hytte uten verken strøm eller toalettfunksjon, og disse ryktene bruker han ikke så veldig mye energi på å motbevise. Den melankolske folkmusikken med den utrolige falsetten og den ukonvensjonelle låtskrivingen var et friskt pust inn i en ellers stagnert sjanger, og den er regnet som en moderne klassiker. Den selvtitulerte oppfølgeren Bon Iver som kom i 2011 gjorde det også skarpt blant både kritikere og publikum, og selv om den ikke var like nyskapende som debuten, så var det en ny og mer avansert side han fikk vist frem.

I år er det endelig klart for nytt album fra Bon Iver (som forresten er en bastardisering av det franske ordet for god vinter, nemlig “bon hiver”), 5 år etter det forrige albumet. Justin har holdt seg inne i det musikalske landskapet med en hel del samarbeider, med blant annet Kanye West, og sideprosjekter som Volcano Choir.

Umiddelbart på den nye skiva 22, A Million er det tydelig at dette er en mer eksperimentell versjon av Bon Iver. De tre første sporene er milevis unna den sarte akustiske folkmusikken på For Emma, og det første sporet starter med en pitch shifted vokallinje som sier “It might be over soon”. La oss nå inderlig håpe at det ikke er tilfelle, for dette utvikler seg til en helt utrolig behagelig låt når vokalsporet til Justin Vernon kommer inn. Det er rett og slett få som kan konkurrere med han når det kommer til å synge i falsett. Spor nummer to kjører hardt på med trommemaskin og vocoder, men det er fortsatt en melankolsk vibb der (Bon iversk, for å bruke et nylig oppfunnet adjektiv), og man hører lett hvem det er som står bak dette. På tredje låt lurer man på om dette er Bon Iver eller om noen har satt feil etikett på en Imogen Heap-skive, for dette er flere lag autotune og lite andre instrumenter. Etter tre kjappe (hver på kun litt over 2 minutter) og stadig mer søkende låter så tar de oss med ned på jorda igjen i 33 “GOD”, som inneholder noen eteriske synther det er lett å drømme seg bort i.

Det er veldig vrient å skrive om denne skiva uten å skrive om hver enkelt låt, for ingenting høres likt ut som forrige spor. Dette er beint frem et av de mest varierte albumene jeg har hørt. Sangstrukturene er litt mer konvensjonelle på andre halvdel av skiva, og kan minne om noe fra andrealbumet. Det går mye i tunge synth-landskaper og stemningsoppbygging. Av og til så lyder det så fint og behagelig at man får lyst til å bare svøpe seg i en tykk dundyne med kakao, som under 22 #Strafford APTS, med en hook som det er umulig å få ut av hodet etterpå. Det kunstneriske utrykket på dette albumet er forresten ganske så interessant, med sine kryptiske låttitler og coverart.

De to beste sporene kommer helt i slutten, med henholdsvis 8 (circle) og 00000 Million. Førstnevnte med sin multifasetterte avslutning med kor, synth og falsett, og til slutt 00000 Million, som er en pianoballade uten å være så mye annet enn akkurat det. Den funker, for å si det mildt.

Alt i alt, et meget interessant album fra en meget interessant personlighet. Dette er høst i musikalsk form, og denne kommer til å dominere det neste halvåret i ørene mine.

Ps: Bon Iver - 22, A Million kommer ut 30. September, og bandet spiller i Oslo i januar.