Etter mer enn ti år og flere albumutgivelser, har Murphy lagt bandet The Mighty Stef på hylla for å satse på en ny karriere som soloartist. Den irske musikeren har flyttet til USA og i sitt nye prosjekt, Count Vaseline, gjør han alt selv. Ingen bandmedlemmer å samarbeide med - på godt og vondt. Bare Murphy med mikrofonen, diverse instrumenter, loops, bokser, lydeffekter og en mac.

Det er da heller ikke like stramt, organisert og velspilt som det var med bandet, men likevel interessant det Murphy klarer å få til alene. Det er et slags industrielt, moderne touch over musikken, og Murphys vokal er jo som alltid i verdensklasse. Legger du til kvalitet som låtskriver, så har du en glimrende utgivelse.

Yo No Soy Marinero kan minne om Mark Lanegan-utgivelsen Phantom Radio fra 2014, men låtmessig er Murphy bedre og som vokalist har han et større repertoar enn Lanegan. Det er mer intensitet, flere catchy refrenger, større bredde og variasjon. Låtene åpner med korte introer, fra humor til alvor, men det fungerer og passer bra inn som en helhet på albumet. Utgivelsen kommer også ut som kassett, så låtsammensetningen er utført med en helhetlig tanke om hvilke som skal starte og avslutte side A og B.

Tittellåta med sin skranglete rytme og støygitarer åpner albumet, før en søkende Murphy i mer poppa Evil In Your Eyes henter frem sine melodiøse ferdigheter. Han roer tempoet i vakre Sleep/Weep, er mer punka i Victoria Says og nært ballade-nivå i tilbakeblikket Kurt Cobain #1, om den forferdelige sangen Murphy som 17-åring skrev til Cobain. Denne låta kommer for øvrig igjen som #2 på side B på albumet, men da i en mer rocka og mørkere utgave.

Det er imidlertid mellom Cobain-låtene at Murphy virkelig viser hvilken kompetanse han besitter som utøvende musiker og låtskriver. På rekke og rad kommer gode låter, som den sentimentale Olive (siste låt på side A), som har en deilig 60-talls lo-fi-følelse over seg, og Berlin-inspirerte Divebombing (første låt på side B), som er helt på Nick Cave-linja.

Deretter en slags hyllest til Liverpool, som er rett fram rock med navnedropping av flere Liverpool-karakterer og den gjentakende tekstlinja, Grave Diggers in Liverpool are Refusing to Bury The Dead. Kids Goin’ Round The Moon er glitrende garasjepop, mens Billy Cyclone Warren har et mer psychpop-preg over seg. Med andre ord er det side B som utpeker seg som albumets sterkeste side. Det hele rundes av med den litt lengre og stemningsfulle North Circular Road.

Det er noe forløsende over utgivelsen til Count Vaseline, som om energien har gjenoppstått i Murphys musikalske virke. Om det ikke var en tretthet der på slutten av The Mighty Stef, så er det i alle fall en ny frisk start å spore på Yo No Soy Marinero. Det er tydelig at Murphy har hatt behov for en annen retning, for en mer positiv tilnærming til å skrive og fremføre musikk. Som soloartist får man kanskje mer overskudd og ressurser til slikt. Band handler oftere om kompromisser og i mange tilfeller jaget etter mer suksess og forhåpentligvis det endelige gjennombruddet. Alene kan Murphy i større grad rendyrke ferdighetene som sanger og låtskriver.

Yo No Soy Marinero lover i hvert fall godt for fremtidige utgivelser fra den irske artisten om det så er som Count Vaseline eller Stefan Murphy.




Følg Count Vaseline på Facebook