Kråkesølv

Det låter fint, det låter stort og det låter spesielt bra og mektig av tittelsporet ”Pangea” - som eksploderer som et stjernesmell av dimensjoner.

Denne gangen har de fått hjelp av multi-talentet og genierklærte Lars Horntveth fra Jaga Jazzist. Noe som kan høres spesielt godt på låta ”Vi” – som tidvis puster og pulserer som en symbiose mellom Radiohead og Jaga Jazzist – og som til slutt drar seg ut i en lang progressiv affære. Horntveth har satt sine spor over hele plata og han har sikkert bevisst valgt å ikke røre og rote for mye med bandets genuine greie som funker veldig fint på egenhånd. Men – og det er her mitt lille men kommer inn – Kråkesølv har laget en kompakt, en total og en komplett plate. Men - jeg skulle gjerne likt å se enda litt mer av produsent Lars Horntveth på denne platen når han førstes er her – kanskje noe mer tematikk, kanskje noe mer arrangement av stryk eller blås, kanskje noe mer variasjon i instrumentasjonen for å bryte litt med det Kråkesølv-soundet vi allerede kjenner godt fra før. Bare noen enkle kassegitarer og noe nakent piano kunne gjort mye. Men igjen – jeg forstår valgene – man vil gjerne bevare det som er så genuint Kråkesølv.



Det låter som nevnt veldig gjennomført og vi ledes gjennom ni vel arrangerte låter i et drømmende landskap med store klanger. Personlig hadde jeg vel ønsket å høre en progresjon videre forbi de to elektriske gitarene, bassen og trommene – jeg kunne gjerne ha tenkt meg å høre Kråkesølv i noen andre lydlandskap. Tidvis kan det bli litt monotont og enveis lydmessig med de samme valgene som gjøres på samtlige låter.

Tekstmessig er det tidvis stort og ambisiøst – igjen spesielt i tittelsporet ”Pangea”. Jeg synes det er spennende og interessant at de velger å bruke elementer og temaer som Pangea – om kloden slik den var. Og vardøger – en varslende ånd fra gammel norsk folketro. Personlig skulle jeg gjerne ha sett mer av dette universet, av mystikken, av kollasjer som bygger bilder i hodet til lytteren. Men dessverre blir det for min del litt mye du, du e, æ e æ óg over hele linja og litt platt tekstmessig. Men igjen – dette er jo et spørsmål om valgene man tar og smaken.

Høydepunktene etter min mening er tittelsporet ”Pangea”, ”Du mein det som ein trøst” og avslutningen ”Vardøger” – noen vidt forskjellige komposisjoner – den første en eksplosjon, den andre en hengebru av vakker lyd og den siste som en flytende farvel-og-god-natt-sang.

krakesolv.no