I åpningslåta Barnåler synger Kaja Gunnufsen: Ringnes presenterer: Stand-up med triste-Kaja/ Okei folkens, døden/Hva er greia med den a? Det er ikke så mye mer som trengs for å etablere at Kaja Gunnufsen er tilbake i musikkverden, og de såre temaene, ærligheten og humoren er fortsatt like relevant for musikken hennes.

Ikke tenk på det føles på mange måter som steget videre fra Faen Kaja. Der Faen Kaja bar preg av å være på vei inn i tjueåra, handler Ikke tenk på det mye om det å være i midten av tjueåra, i tillegg til å bli en forelder og hvor mye dette krever av en. Ikke tenk på det er samlet og eksperimenterende. Med dets tropiske viber gir albumet gir lette assosiasjoner til singelen Syden som ble sluppet ut i 2014. I tillegg til sydenfølelsen, blomstrer også albumet mot en romslig jazz-sound, og dette kler albumet veldig godt!

Enkelte sanger står ikke like selvsikkert som de fleste, låta Gunerius er i all hovedsak her det kommer mest frem. Dog det finnes gode ting ved låta, klarer ikke jeg som lytter å riste av meg følelsen av at det virker som en slags filler-låt der den verken tilføyer noe til albumet eller føles spesielt nødvendig. Albumets sjette låt består av en samtale med Per Fugelli hvor Kaja og Fugelli snakker om det å føle seg viktig som menneske, om å ikke ta seg selv så høytidelig, og å stjele blomster i Botanisk Hage. Dette på fire vakre minutter over en melodi som går i bakgrunnen. Generelt er det bare en skjønn samtale å høre på. Budskapet i samtalen blir sympatisk nok: ikke tenk på det. Med låta Brillefint går Kaja inn i en mer politisk retning, og det er overraskende og uvant, men også velkomment; her synger Kaja om flyktningkriser og om hvordan frykt vil spise oss opp, igjen med fremtredende jazzete elementer.

Det som fenger aller mest med Ikke tenk på det, er i likhet med Faen Kaja, Kaja selv. Kaja føles som noe mer enn bare en tilfeldig musiker, hun føles som en venninne, en søster, en annen versjon av deg selv, en du ikke kan unngå å heie på fordi det på et vis også føles som om du heier på deg selv, Kaja blir en musiker du kaller ved fornavn. Og det gjør at kjennskapen til henne og til musikken hennes, får enkeltlåter til å stikke spesielt frem. Albumets avsluttende låt, Min Mio, er en sådan sang, det er en vakker perle av en sang: Jeg liker mine former, og jeg liker å pynte meg/Jeg liker at det står tre navn på postkassa mi.... Du er min sang, du er min glede/Det er ganske fint å leve. For de som har hørt på Faen Kaja og fått med seg tekstene der misnøyen med seg selv og livet har stått sentralt, så finnes mye av den emosjonelle appellen ved Kaja Gunnufsens musikk her: Du heier på Kaja, du unner henne dette. På tross av gode låter, eksperimentering og å holde fast i det som gjør Kaja Gunnufsen til en interessant og utfordrende musiker, er ikke albumet nødvendigvis helt der hvor det får full uttelling på terningen; men det er på god vei, og det er en fornøyelse å være med på reisen.