Deacon Blue fra Glasgow er oppkalt etter ei Steely Dan-låt, og er da også influert av den gruppas musikk. Men de har mer soul i sitt lydbilde, takket være den flotte stemmen til låtskriver og gitarist Ricky Ross. Koringen til hans kone Lorraine McIntosh er også en viktig ingrediens i suksessen til Deacon Blue, som nådde Topp 20 i UK med sine seks første album og faktisk også med de tre de har gitt ut siden comebacket i 2012, inkludert det ferske Believers. Debuten kom for øvrig i 1987 og heter Raintown.

Til sammen har dagens Deacon Blue fire originalmedlemmer. Foruten ekteparet spiller Dougie Vipond trommer og James Prime keyboards. Believers begynner med to fengende låter som har følelsesladd vokal, strykere og 80-tallssynth. Så kommer den vakre balladeduetten I Will And I Won't, der kompet er nakent og enkelt. Enda bedre er Meteors, med innsmigrende melodi og uimotståelig koring.

Ja, høydepunktene er mange på dette albumet. Jeg digger den Prefab Sprout-aktige balladen What I Left Out, hvor vi også hører litt lapsteelgitar. Aller best er den seks minutter lange "popsymfonien" Birds. Sensuell vokal, original melodioppbygning og et rolig mellomparti som etterfølges av et crescendo der låta når nye høyder.

Eneste nedtur på plata er den dramatiske poprocklåta You Can't Know Everything, som ligner for mye på dagens Coldplay-sound. Balladen Come Awake skiller seg ut ved å ha et pianobasert, enkelt komp som får meg til å tenke på Talk Talk. Helt sist kommer den korte instrumentalen B Boy, som er innspilt med strykerkvartett og fullt band.

Believers utgis også i en Deluxe Edition som inkluderer en kassett (!) og en bonus live-cd. Etter min mening er dette Deacon Blue på sitt beste. Både uptempolåtene og balladene er sterke. Elegant, sofistikert popmusikk med en dæsj soul. Tekstene er også bra og originale. Faktisk har tekstarket fått den høytidelige tittelen "The Believers Hymn Book".