De australske hardcorerockerne i Trophy Eyes har med sitt andre album funnet noe. De har funnet en x-faktor, noe som gir dem en egen og gjenkjennelig stil innenfor hardcoremusikk. Ved å blande elementer fra mer melodiske sjangre som pop-punk og elementer fra vokalist John Floreanis emoprosjekt, Little Brother, så har de virkelig funnet gull.

Vokalen er det første og mest markante, som skiller bandet ut i mine ører. Floreani har en helt særegen sårhet i vokalen, enten det er skriking eller synging, så ligger det en hes og sår røffhet i vokalen. Den er ekstremt passende til musikken. Musikken ellers er ikke mindre imponerende og stikkord her er kule gitarriff, store og fengende refrenger og drivende trommer. Flere momenter kunne blitt trekt frem nå, men det er for mye til å ta alt. Det må nesten høres. Låten Rain On Me er en låt som på mange måter oppsummerer spekteret bandet har gjennom vokalen og musikken, som går fra knallharde partier til mer myke rolige partier med rolig og atmosfærisk koring i bakgrunnen.

Tekstene er toppen av kransekaka og treffer bra. Her tar Floreani for seg temaer som tilhørighet, venner, kjærlighet, selvmord og lengsel. Dette da uten at det fremstår falsk og pompøst, det er noe ekte ved tekstene og musikken bidrar til dette på en herlig måte. Taktskifter, skriking til synging, til allsangvennlige refrenger tilbake til drivende vers. Fengende.


Miracle er en mektig enkel låt, med en sterk tekst om selvmord og overgangen til neste låt Suicide Pact som er er upbeat og virker mer positiv er stilig. Tekstmessig stemmer det ikke og denne tosidige fremstillingen, med en depressiv tekst med upbeat musikk er stilig og noe som går igjen. På låten Chemical er teksten overraskende filosofisk og foruten å være en «pauselåt» midt i albumet er den sterk nok til å stå alene, utelukkende basert på teksten. Plasseringen av denne som «pauselåt» gjenspeiler også hvor bra albumet er skrudd sammen og låtvalgene og plasseringene av dem, gir en fin følelse av sammenheng fra start til slutt. Helhetsinntrykket man får øker opplevelsen og man har aldri lyst å skru av.



Høydepunktene på albumet er mange, men låter som Chlorine, Daydreamer, Nosebleed og Breathe You In er mine favoritter. Her er det imidlertid vanskelig for jeg alle låtene gir deg den gode følelsen av at akkuratt denne låta vil jeg høre nå. De nevnte sangene er imidlertid de som markerer seg best. Det største minuset med albumet er at det ikke varer lengre enn 37 minutter, men sammenlignet med Honningsbarnas nyeste slipp, Goldenboy, så skal man kanskje ikke klage?

Albumet er et godt stykke arbeid fra «down under» som har gått på repeat siden utgivelsen for nå to uker siden og ser ut til å etablere seg som et av mine favorittalbum fra 2016. Den balansegangen de har funnet mellom det harde, det myke, det såre, det filosofiske, det eksistensielle og en underliggende følelse av at det går greit, er ekstremt bra. Det at sangene er såpass fengende gjør også at man går og synger på dem og får lyst til å bevege seg. Det er til tross for en del mørke lyriske temaer en oppløftende og positiv underliggende følelse i musikken og dette kan fort bli et herlig feel-good sommeralbum. På enkelte områder kan det ligne på band som Neck Deep og landsmennene i Columbus (som for øvrig også nylig kom med album som er verdt å sjekke ut), men de skiller seg ut fra lignende band og finner sin helt unike stil. Det at jeg ikke klarer å trekke dem for noe annet at det ikke varer lengre sier kanskje sitt.

Har du fortsatt ikke sjekket ut Chemical Miracle så sier jeg som Shia LaBeouf, «Just do it!».