Etter 23 år som band er de amerikanske emolegendene i Jimmy Eat World ute med sitt niende album, Integrity Blues. Det bærer preg av at de nå har blitt rutinerte og trygge artister som vet nøyaktig hva de driver med. Kanskje ikke så rart i og med at de nå er såpass etablerte at folk har visse forventninger til hva de skal bli servert. Bandet er ikke vanskelige og leverer akkurat det som forventes uten å gjøre så mye mer.

Stikkordene man sitter igjen med etter å ha hørt gjennom albumet er ting som; fengende, pent, polert og behagelig. Albumet nærmest flyter over av velbehag og det er til tider veldig vakkert det man hører, men man kommer heller ikke unna tanken om at det hele virker uinspirert. Det er veldig lett å høre låtoppskriften bandet har og holder seg til som lov. Det innledes med en hook, som oftest i form av et gitarriff før det bygger seg opp til et stort refreng. På flere låter treffer det bra og da funker det perfekt, som med låter som Sure and Certain og Through. På andre låter derimot der det ikke treffer blir dette fort kjedelig, som på låter som It Matters og Get Right.

Det er imidlertid flere ganger de serverer noe nytt og uventet og overasker. Sluttpartiet på Pass The Baby der man skulle tro at Tom Morello og Audioslave var gjesteartister er det klareste eksempelet på dette. Integrity Blues, som er den roligste sangen på albumet overasker også med strykeinstrumenter og en storslagen atmosfærisk stemning, passe kult, men treffer ikke helt og blir litt tamt og kjedelig.

Foruten nevnte Sure And Certain og Through så er åpningssporet You With Me og You Are Free gode låter, der sistnevnte er oppløftende melankoli som få andre enn Jimmy Eat World får til på denne måten.
Tenåringsangsten som preget bandet tidligere i form av tidvis skriking og mer aggressive låter er i dag byttet ut med mer poppete og kanskje et mer modent lydbilde. Denne utviklingen har gått jevnt og trutt siden første albumet og de som ikke liker utviklingen vil nok heller ikke like denne plata. De som er mer åpne for pop og polert feel-good musikk vil kunne finne flere potensielle favoritter blant låtene på Integrity Blues.

Totalt sett så er det altså et bra album, helt klart. Det er ingen musikalsk revolusjon, men det var nok heller aldri tanken. Det er pent, det er behagelig, det er fortsatt melankolsk og det er et Jimmy Eat World som er lett å kjenne igjen, på godt og vondt. Tidvis flatt og kjedelig, tidvis storslått og behagelig. Bra, men ikke noe mer.