Nå hører jeg en god del musikk. En bivirkning av det, er at det er stadig mer sjelden at jeg hører ting som gir meg hakeslepp. Men heldigvis skjer det fremdeles av og til. Nå, for eksempel.

Tilbake i 2013, anmeldte jeg den forrige platen til Exploding Head Syndrome Disciples Of Reason, et album jeg ble ganske glad i. Den gang skrev jeg at det var hardt, skittent, aggressivt og ekte. Når de nå slipper oppfølgeren World Crashes Down står utsagnet fremdeles ved lag. Men likevel er ikke dette en identisk plate, verken kvalitativt eller lydmessig. Albumet de leverer i 2016 er bedre på alle områder.

Allerede på åpningssporet Wasting Away, aner man at noe spesielt er i emning. En litt grandios intro, med et samplet vokalspor etterfulgt av en deilig intro med stor plass til basstrommen. Knekker virkelig i gang etter et drøyt minutt i kjent hardcorestil, og leker også litt med 80-talls heavypartier. En helt glitrende åpning!

Låten etterfølges av tittelsporet, som går ut i mye høyere tempo med en fet oppbygging til vokalen, som eksploderer ut i aggressive desperasjonshyl. Og slik fortsetter egentlig hele platen. Tonnevis av latterlig fete hardcoreriff, ekstremt sinna vokal i versene og ofte deilig melodiøse refrenger. Jeg merker at jeg er spent når jeg skal høre låten Happy. Har de tenkt å putte noe feelgood inn her? Neida. Det viser seg at dette er blant de sinteste sporene på platen, og svinger også innom litt blackmetal-riffing. Heldigvis!

For i tillegg til at de maler på med sin tilnærmet perfekte hardcore-oppskrift, leker de også litt med andre sjangere. Alt fra blackmetal og heavyrock, Fun And Regrets som gir meg både 50-talls rock og Batmanvibber.

Jeg pleier å fremheve de sterkeste låtene på platen, men her blir det rett og slett for vanskelig. Dette er et så sinnssykt bra og helstøpt album at det blir nærmest umulig å si hva som er best. Skal jeg likevel trekke frem bare én favoritt, må det likevel bli avslutningslåten End Game, med en litt svartmetall-inspirert intro som selvfølgelig knekker over i energiske hardcoreriff og hissig vokal. Fantastisk bra grep å ta med Ida Dorthea Horpestad fra Blomst som gjestevokalist. Tilfører låten mye og gjør det hele litt sazzy. Og kanskje det beste av alt, avslutningen på låten er helt suveren! Sannsynligvis den tøffeste albumavslutningen jeg har hørt på flere år. Kanskje noensinne. Jeg kommer i alle fall ikke på noen bedre på stående fot.

Alt i alt er World Crashes Down et fantastisk album, som aller helst bør høres på CD eller vinyl, på grunn av overgangene som da vil oppleves som sømløse, med låter som glir inn i hverandre. Det forsvinner jo når du hører på låten digitalt, men for all del; om du ikke kjøper den fysisk, hør den likevel på din foretrukne digitale plattform. Det vil være noe av det beste du hører i år.