Da Sadeness (Part 1) kom ut på singel i november 1990, med Soul 2 Soul-rytmer, sakuachi-fløyter og gregoriansk munkesang, var det ingen som visste hvilken artist som stod bak. Under det ukentlige møtet for å bestemme hvilke låter som skulle på spillelisten i den lokale radioen hvor jeg jobbet ble Sadeness satt på. Jeg sa da: – Produksjonen høres ut som Michael Cretu (som skamløs fan av Cretus utgivelser på 80-tallet var det relativt enkelt for meg å høre).

Albumet MCMXC ad kom ut noen uker etter, og siden det tyske koret som stod bak innspillingene av den gregorianske sangen Enigma hadde samplet gikk til sak, ble det avslørt at det var Cretu som hadde lagd platen. I tillegg var det en haug med ukrediterte samples fra andre artister der, ikke minst fra albumet 666 med Aphrodite’s Child.

Blandingen av danserytmer, new age-lyder, stønning og seksuelt ladede tekster om religion og Marquis de Sade solgte i millioner, og oppfølgeren, The Cross of Changes, som kom tre år senere ble i mange land en enda større suksess. Også dette albumet ble fulgt av en del kontroverser da det var stappfullt av samples fra artister som verken var kreditert, betalt eller spurt. Og sånn gikk nu åran.

Tjueseks år senere er det nå klart for det åttende Enigma-albumet for Cretu, The Fall of a Rebel Angel. Etter som årene har gått har det blitt færre og færre samples, og lavere og lavere platesalg, og det er hele åtte år siden det forrige albumet.

En rekke av elementene som går igjen på mange Enigma-album går igjen også her. Det er alt fra de reverserte hornene som alltid starter en Enigma-plate (som er på plass i åpningssporet Circle Eight) til stønning, sexy kvinnestemmer som snakker fransk og neofilsofisk engelsk vissvass, som skal høres dypt ut, samt noe korsang her og der. Men selv om denne platen kanskje er den som kommer nærmest debuten MCMXC ad (du har faktisk en Sadeness Part II her), så vil det likevel være urettferdig å si at det er noen kopi av førstealbumet.

Du får derimot ikke noe Enigma ikke har servert før. Mens man før kunne spore en viss forandring og progresjon fra plate til plate, ble det på forrige album, Seven Lives Many Faces klart at nå var Cretu fast i et mønster. Han følger dette mønsteret her også, men det fungerer mye bedre her enn på forrige plate.

For selv om det er en del som ved første gjennomlytting høres anonymt og kjedelig ut dukker det etter litt jobb opp en del skikkelig sterke låter her.

Andrelåten The Omega Point er stilig i sin form av å være en rockepastisj (temaet blir gjentatt i Agnus Dei). The Die is Cast med Mark Josher på vokal er veldig 90-talls Cretu, men den har en glimrende oppbygging med noen flotte partier og et herlig refreng.

På Sadeness Part II bringer Cretu tilbake Bachs Toccata Fugue, som han også brukte i remikser på singelen The Rivers of Belief fra første album. Dessverre har låten ingenting av hitpotensialet til Part 1.

Oxygen Red har kastet seg på trenden med forvridde synth-stemmer som alle skal ha i hitlåtene sine for tiden, men med en Cretusk vri som fungerer.

Albumet avsluttes med den særdeles vakre Amen, som viser at Cretu fortsatt har grepet. Hele albumet flyter perfekt sammen som ett musikkstykke, og produksjonen gjør at selv kjipe hodetelefoner høres ut som et perfekt stereoanlegg.

The Fall of a Rebel Angel forteller visstnok en historie som du får fortalt som lydbok på disc 2. Aldri sett på denne! Tro meg! Du vil dø av hjernekreft! Enigma er kanskje fint, men du kan ikke ta det alvorlig.