Det er alltid stas når man hører at en av favorittartistene sine har gått tilbake til røttene og skal gi ut et nytt soloalbum, spesielt når albumet er en slags søster eller bror til et av dine favorittalbum, Ommadawn.

Mike Oldfield har kalt sitt nye album Return to Ommadawn. Originalen var hans tredje album og kom ut i 1975, akkurat mens feberen rundt hans sensasjonelle debutalbum, Tubular Bells, hadde begynt å legge seg litt. I mellomtiden hadde han også gitt ut et album kalt Hergest Ridge som en stund lå og knivet med hans egen Tubular Bells om hvilket av dem som skulle ligge på førsteplass på listene i England.

Da undertegnede intervjuet Oldfield for et par uker siden påpekte jeg at Return to Ommadawn for meg minnet like mye om Hergest Ridge som Ommadawn. Dette var han helt enig i og det hadde vært hensikten hans. For mens Oldfield på sine oppfølgere til debuten (han har gitt ut tre Tubular Bells så langt og nummer fire er på vei) gjentar temaer og melodier fra originalen er det lite av det på tilbakekomsten til Ommadawn. Dette er mer å gå tilbake til røttene sine. Og i Oldfields tilfelle vil det si å sitte i studio og spille alle instrumenter selv, og bare la inspirasjonen flyte. I så måte er det også en del paralleller til Amarok fra 1990, og det er sekvenser her som kan minne om det albumet også.

Ommadawn ble til i 1974 og 1975 like etter at Oldfields mor døde og han selv var psykisk langt nede. All angst og frustrasjon kom til uttrykk over to LP-sider hvor han blandet keltisk, irsk og afrikansk musikk med rock og prog, en blanding som i dag ville blitt kalt World Music men som nesten ingen andre drev på med på den tiden.

De fire siste årene har heller ikke fart helt bra med Oldfield. Han har blitt skilt, noe som ifølge ham selv kostet ham såpass mye penger at han måtte selge yachten sin, og både faren og hans eldste sønn døde. Alt dette tok han med seg i studio da han lagde det nye albumet.

Resultatet er en ordentlig fin plate, den er til tider rett og slett vakker. Men mens han på Hergest Ridge og Ommadawn hadde flere gjestemusikere har Oldfield denne gangen sittet helt alene i studioet sitt på Bahamas og hygget seg med sine instrumentvenner. Dette har ført til at platen er på langt nær så rik og variert som platene på 70-tallet, men det er mer enn nok hygge og kos til at dette er hans sterkeste album siden Amarok (som jo begynte som en oppfølger til Ommadawn).

Albumet er delt opp som to LP-sider, Part 1 og Part 2. Part 1 både starter og slutter veldig likt som Hergest Ridge, med et tema spilt på fløyter og en fin og lun stemning som blir utfylt med gitarer og mandoliner. Det er også sekvenser med driv og og rytmer i Part 2 som lett kunne passet inn både på Ommadawn og Hergest Ridge (sjekk 5 minutter og 16 sekund ut i låten), uten at det nødvendigvis er melodier som er hentet fra disse to platene.

Dog er det her og der melodilinjer som minner om tema fra de to albumene, og det er også en intens sekvens her hvor vi hører sampling av både trommer vokalen fra klimakset i Ommadawn Part 1. Mot slutten av Part 2 hører vi også barnekoret som sang On Horseback på originalen.

Annet enn dette er dette et helt nytt album med ny musikk som selv om det ikke når helt opp til gamle høyder, står veldig bra på egen hånd. Og selvsagt med Oldfields umiskjennelig vakre gitarlyd. Liker!

Albumet slippes fredag 20. januar