John Olav Nilsen trenger vel knapt noen introduksjon, han var nærmest en institusjon i den norske musikkscenen på begynnelsen av dette tiåret, og han høstet hyllest som mannen som frelste og friskmeldte norsk rock. Med backingbandet sitt, Gjengen, gav han ut tre stadig mer polerte (og mørkere) skiver, og den første linja fra det første albumet, “har du noen gang sett en ung mann bli skutt til himmels” ble en slags selvoppfyllende profeti. Ikke siden de fire store har vi sett noen levere en sterkere søknad om musikalsk legendestatus her til lands.

Etter det tredje albumet bestemte de seg for at det var slutt, og mange kjente på skuffelsen, men noen ganger er det til det beste at man gir seg på topp. Det er tonnevis med eksempler på band og musikere som skulle gitt seg for lenge siden, men som fortvilet prøver å melke gammel stjernestatus med materiale som blir skvist ut av enhver artists største mareritt, nemlig kreativ tørke.

Det har vært stille i noen år nå, men John Olav var ikke død, han har bare skiftet ham. Det har gått gjetord om John Olav Nilsen & Nordsjøen i et halvt års tid nå, og de har levert et par singler som ikke har dempet forventningene. Borte er skranglegitaren og gatepopen fra Gjengen, og de har rebranda til en kledelig form for synthrock. Rent lydteknisk er dette det mest raffinerte vi har hørt fra John Olav til nå, og det er lett å gå seg bort i de eteriske synthene og det reverbtunge lydbildet som fyller hele albumet.



Det kan virke som om John Olav har gjennomgått en modningsprosess i forbindelse med denne skiva. Tekstmessig er det en naturlig fortsettelse på universet han skapte med Gjengen, men det er ikke lengre like kølsvart som det var den gang. Dette er lyden av lys i enden av tunnellen. Det er fortsatt hverdagslige betraktninger i luftig språkdrakt, men dopmetaforene ser ut til å ha forsvunnet. Om dette har sitt utspring i personlige utvikling eller om det er karakterbygging blir bare spekulasjon, men det føles unektelig litt mindre ekte enn før.

Låtmessig er det enkelte spor som skiller seg ut. Det første sporet etter introen, Fra Vin Til Vann er absolutt den sterkeste låten her, og den følges hakk i hæl av Paris, Bergen. Denne komboen sørger for en veldig fin åpning, og står som en god smakebit for hva man kan forvente av resten.
Ca. midtveis har vi Sjansen I Havet, som er en ukarakteristisk gladlåt, og den føles malplassert sammen med det andre materialet her. (Uten Ord) har en helt fantastisk fin instrumentering som virkelig høres som å være fortapt i nordsjøen, og denne er kanskje min personlige favoritt, men den kunne godt ha vært litt lengre.

Alt i alt, en naturlig progresjon fra Gjengen-prosjektet. Det er nytt, men samtidig er alt ved det gamle. Dette går raka vegen inn i den musikalske Bergensarven, og kanoniseringen av John Olav Nilsen fortsetter.