Temples, et britisk neo-psykedelika band ut av Kettering som debuterte med sin første fullengder: Sun Structures i 2013 til kritikerros og glede for mange av oss som setter pris på revitaliseringen av mye av det som 60-tallet gjorde for psykedelika og pop rock. Foxygen, Unknown Mortal Orchestra og Tame Impala stiller seg i rekken av band med tydelig 60-talls inspirasjon og Temples har mye til felles med mange av disse. Bruk av lo-fi vokal, psykedeliske og drømmende instrumentaler så vel som en distinkt 60-70-talls estetikk.

I likhet med rekken av band Temples kan sies å kategoriseres sammen med så hentes mye inspirasjon fra Beatles, tidlig Byrds og The Beach Boys, men på Temples siste utgivelse så faller bandet gjennom med en utgivelse som er lite minneverdig.
James Bagshaw og resten av medlemmene i bandet har tydelig vært mer demokratiske i sin sammensetning av sounden som utgjør Volcano. Lydbildet er større, mer bombastisk og ekstravagant. Men ikke på riktig måte. Dette er et pop album for de som ikke liker pop. Volcano er et overlystig album, hvor vokal og instrumental vil tulle deg inn i en sukkespinn syre-trip som du egentlig ikke vil være med på.



Det begynner forholdsvis lovende med låten Certainty. Som starter med et aggressivt gitarriff, men som raskt blir overdøvet av en rosa sky av en vokal og en synth tatt ut av en MGMT sang, på godt og vondt.
Det er dog noen lyspunkter hvor bandet finner formen. Blant annet på låten Oh The Savior trår bandet i kjente trakter hvor inspirasjonene er tydeligere. Dette høres ut som et kutt ut av deres debutskive og er smittsom pop som fort er en av albumets høydepunkt. Resten av katalogen er forholdsvis anonym med lysglimt her og der. Gjennomgående er vokal og koring med preg av mye klang og liberal bruk av synth, som et band som oppdager instrumentet for første gang.

Komposisjonen distraherer ofte fra det tekstlige og hvis du lytter for sterk lyrisk levering så blir du nok skuffet.
Avslutningsnummeret fra albumet; Strange Or Be Forgotten er på mange måter summen av albumet og også der elementene fungerer best. En vellykket sukkersøt singel som får en til å ville sykle rundt i Oslo by en varm sommerdag ala Unge Lovende.

Bagshaw og bandet klarer ikke å levere et album som står ut i mengden. Med få sterke singler og en tematisk oppbygning som rett og slett er for munter og søt.
Jeg tok meg selv i å sammenligne dette siste fra Temples med andre utgivelser og artister som bruker kildematerialet på en bedre måte, og det er jo ikke veldig positivt.