1976 var et bra år. The Ramones ga ut sin selvtitulerte debut-lp, undertegnede ble født, og the Feelies ble dannet. The Ramones er ferdige for lengst (alle originalmedlemmene er døde), men de to sistnevnte holder det fortsatt gående, i et overkommelig tempo. The Feelies fra New Jersey albumdebuterte i 1980 med Crazy Rhythms. Plata ble gitt ut på britiske Stiff Records, og oppnådde en slags kult-status innen innvidde kretser, blant flere oppga R.E.M. plata som en viktig inspirasjonskilde. Platesalget ble heller begrenset, og det tok bandet hele seks år å følge opp debuten. The Good Earth ble produsert av Peter Buck (ja, gitaristen i nettopp R.E.M.), som satte sitt tydelige preg på uttrykket. The Feelies ble oppløst i 1991, etter å ha gitt ut to album i, til dem å være, et forrykende tempo. Only Life kom i 1988, bare to år etter forgjengeren, og allerede tre år senere kom Time For A Witness. Fra 2008 begynte bandet å røre på seg igjen, først som forband for Sonic Youth, et år senere bidro de på en hyllestkonsert til R.E.M. Den fine og slentrende comeback-plata Here Before kom i 2011, og nå nylig ble In Between sluppet.

Gitarbasert indierock har ikke vært mangelvare i den vestlige verdenen de siste 35 åra. The Feelies snurrige komposisjoner skiller seg ut som både skranglete og velspilt på en gang, og byr på noen uimotståelige melodilinjer. The Feelies enkle og luftige arrangement med gitar, bass og trommer kjennes befriende i en tid der vi er omgitt av uoverkommelige, pop-produserte lydvegger.



«Like a dream, in between, there you go, then you know» synger Glenn Mercer uanstrengt i åpnings- og tittelsporet In Between. Sangen sniker seg innpå som våren her på Vestlandet, du skjønner knapt at den har sprunget ut, før den er over. Følger du med, får du med deg en blomstrende melodilinje som tonsetter setningen ovenfor, og som fungerer som et slags refreng, selv om det bare gjentas to ganger. Det er nok av andre høydepunkt på plata. Instrumentalpartiet midt i spor to Turn Back Time, er årets vakreste tjue sekunder på plate. Bandet holder kursen fra førstesporet, bokstavelig talt, i Stay the Course. When To Go og Make It Clear er stillferdige og melodiøse perler. Bandet trekker opp tempoet i den fengende Gone, Gone, Gone. Avslutningen In Between - Reprise er en 9 minutters rockeversjon av åpningssporet.

”Det årnær sæ,” sies det ofte i min hjemby. Dette uttrykket oppsummerer også budskapet i de nyeste låtene til the Feelies. Hold ut, så går det bra, som de synger i Stay the Course ”Stay on board, don’t fall behind. Stay the course, keep on trying”.

The Feelies og Glenn Mercer har en utmerket meloditeft og kan trylle fram noen magiske tonerekker, som henger i lufta i noen sekunder, som et streif av lykke, før bandet finner rytmen igjen og rusler videre. Førtiåringen the Feelies tonsetter med dette livet i førtiåra.