Torgeir Waldemar var en artist jeg var treg med å få hørt på og var helt klart noe jeg burde sjekket ut tidligere. Med det i bakhodet ble det en enda større følelse av å ha gått glipp av noe da jeg hørte gjennom det nye albumet til The Devil and The Almighty Blues, II. The Devil And The Almighty Blues har Torgeir Waldemar med i besetningen, men soloprosjektet hans er et par forsterkere og effektpedaler unna den seige, rå og gitartunge bluesrocken som The Devil And The Almighty Blues serverer deg.

Første låt ut på plata er These Are Cold Hands og den er rett på sak med et saftig gitarriff. Låten, så vel som albumet, gir deg taktskifter, en sjelfull gitarsolo, rå vokal og skaper en hel særegen atmosfære. Sammen med åpningslåten, så er Low og How Strange The Silence de låtene jeg liker best. Low starter relativt rolig, har en veldig sterk atmosfære og et stilig hypnotiserende gitarriff bygger låten seg opp gradvis, men uten at låten får et skikkelig klimaks. Det gjør ikke noe da den glir over i How Strange The Silence som starter rolig igjen og bygger seg opp før det avsluttes med noen herlige gitarsoloer som gir det klimakset som Low ikke gir. Sammen blir det som en lang låt med taktskifter og det er sømløst knyttet sammen.

Åpningslåten tikker inn på 10min og 57 sekunder mens den korteste låt er på 5min og 8 sekunder så hvis du liker rask og effektiv musikk så er dette feil sted å lete. Det blir også et ankepunkt med albumet; det kan føles som om det er litt vel langdratt. Men hvis du setter deg ned med albumet og aktivt lytter, slik du gjerne burde med all musikk, så er det såpass mye nyanser at det ikke føles kjedelig. Har du det i bakgrunnen kan det imidlertid bli litt ensformig, så vil påstå at det er et album som krever oppmerksomheten din for å gi fullt utbytte.

Slik jeg opplever det er musikken og vokalen svært likestilt i lydbildet og bygger på hverandre på en sømløs og effektfull måte. Trommene pakker det hele inn og sørger for at gitarene ikke galopperer av sted og ut av kontroll, mens bassen ulmer og bygger stemningen. Vokalen er sjelfull, rå og trygg og glir som sagt sømløst inn med resten av musikken.

Noe av det jeg liker best med albumet er hvor mange visuelle inntrykk musikken gir meg. Mens jeg sitter og hører så kan jeg lukke øynene også popper det opp bilder av skjeggete hesteryttere og ødemarker og det er rett og slett en opplevelse i seg selv.

Jeg bor i en liten leilighet og har ikke peis, men når jeg har hørt gjennom dette albumet et par ganger innser jeg plutselig hvorfor det finnes timelange peisvideoer på youtube. De er som skapt for å være på skjermen mens du hører på dette slik at du kan stirre inn i flammene og bli totalt oppslukt i musikken. Det er dagens tips. Fyr opp peisen eller få opp en peisvideo på TV’en og drøm deg bort.

Man kan si at det er ganske dristig å kalle bandet sitt for The Devil And The Almighty Blues, men med dette albumet viser de at de har all rett på navnet.

Vil du få med deg bandet live så spiller de releasekonsert på Parkteateret i Oslo 6. april og Driv i Tromsø 7. april før de tar turen til Roadburn i Nederland 20. april.