Den sunnmørske visesangeren Kåre Indrehus har nylig debutert med platen Fra et bilvrak på Klipra, som starter første del av det som til slutt ender opp som en dypt personlig musikalsk triologi. For man blir dratt inn i hans verden, der låtene forteller om alt fra ungdommelig oppvekst, kjærlighetens utfordringer med alt som det etter hvert medfører (ekteskap og farskap) og ikke minst det vanskelige arbeidslivet. Selvfølgelig fortalt gjennom et tragikomisk perspektiv.

Det er nemlig ikke uten grunn at Kåre Indrehus har blitt sammenlignet med kjente og kjære visefortellere som Tønes og Stein Torleif Bjella, for han innehar mye av den samme fortellerkunsten som de innehar, dog fremført på en helt særegen måte som det er vanskelig å finne maken til. På både godt og vondt. Samtidig er det likevel et like stykke igjen før Kåre Indrehus klarer å være helt på samme nivå som dem gjennom en hel plate.

Fra et bilvrak på Klipra starter dog meget sterkt med trioen Skyggen på perrongen, Sult (jeg vet ikke hvor mange ganger hver dag jeg nynner på linjen "la gitaren opp på hylla", men det er ikke få) og Trygdeblues. De neste låtene er for så vidt også bra når man setter dem på, men dem makter aldri å sette seg ordentlig på minnet og midtpartiet blir derfor ett man lett glemmer, helt til man kommer til avslutningen med Vinter og ikke minst Farlig fantasi, som sammen med Sult står igjen som mine personlige favoritter. Flere like sterke låter som dette i fremtiden og man sitter igjen med det som kan bli en klassiker, men inntil det skjer så får vi nøye oss med en debutplate som er mer enn god nok. Og det er ikke så ille det.

PS: Tittelen på platen vil nok stå igjen som årets beste platetittel, spesielt for en som bor på Klipra nå.